Den røde tumleplassen

Gjør deg sjøl en tjeneste:

2011-01-18T07:31:00.001-08:00

NY BLOGG!

Sjekk ut http://bragearonsen.blogspot.com 'a!

fallitterklæring:

2008-10-31T06:28:00.000-07:00

DET DEFINITIVE DØDSSTØTET

Hva gjør du egentlig her? Denne bloggen har jo ikke blitt oppdatert på månedsvis! Og allikavel fant du det meningsfylt å ramle innom? Vel, her er det ikke mer å hente. Det er slutt. Over. Forbi. Finito!

Men du kan jo besøke Skråblikk. Den vil i det minste bli oppdatert. Og så kan du godt linke til den også. Ok?

reklame:

2008-07-06T17:56:00.001-07:00

debut for veteraner:

2008-05-22T19:54:00.000-07:00

KIDSA HAR ALLTID RETT

Førstkommende lørdag debuterer jeg som boom-operatør på Cinemateket. Det har seg sånn at når kara gutta boys i Gatas Parlament slepper plate blir det gjerne litt ekstra ståhei. Denne gangen er det ikke drapstrusler mot politikere eller uklarerte samples det dreier seg om, men derimot film. Plata Kidsa har alltid rett er filma i sin helhet og Gatas Parlament blir dermed de første som kan invitere til kinopremiere på et album. I tillegg til musikkvideoene fra plata inneholder DVDen alle de tidligere videoene pluss litt nytt visuelt snadder.

I tillegg til nevnte boom-operering medvirker undertegnede i halvannen video. Jeg forventer derfor å se alle venner og kjente på Cinemateket lørdag klokka 20.00. Det koster nitti spenn. Hvis du vil være sikker på å sikre deg plass kan du bestille billett på gataskino@gmail.com.

Plata, som altså kommer med DVD, kan du bestille her.

Og mens vi venter - kos dere med Hokus Pokus:

noen høyere?

2008-05-13T09:30:00.000-07:00

AL NAKBKA SEKSTI ÅR

Det er mange jubileer om dagen. Til tross for at vi lever i svært så omskiftelige tider synes vi mest opptatt av ting som har skjedd for lenge sida. I år er det for eksempel hundreogseksti år sida Det kommunistiske manifest kom ut for første gang, femti år sida Grandmaster Flash blei født og førti år sida opprørsåret nittensekstiåtte.

Ikke minst er det seksti år sida staten Israel blei oppretta. Dette skammens jubileum er dessuten ikke begrensa til fortid. Israel spiser stadig mer av Palestina og apartheid-politikken blir stadig mer brutal. Ikke mye å feire! Utenriksminister Jonas Gahr Støre er imidlertid uenig med undertegnede og gratulerer den israelske staten med sine seksti blodige år. Hvis noen tvilte ligger altså den sosialdemokratiske Israel-støtten fast, også med SV i regjering.

I magasinet Frontlinjer har vi valgt å markere jubileet gjennom tre gode artikler om Midt-Østen. To av dem utgjør en debatt mellom forfatterne Michael Neumann og Kathy Christison rundt spørsmålet om en- eller tostatsløsning i Palestina. Den tredje er en artikkel av Mathias Bismo om den glemte rasismen mot mizrahi-jødene i Israel. Bladet kan bestilles her.

Det er flere som marker jubileet på fornuftig vis. Rapduoen Hank & Mari slapp nettopp singelen Triks og slagord, men har valgt å kline til med enda ei låt i anledning apartheidstatens fødselsdag. Tittelen på låta Rist det av deg spiller på den norske oversettelsen av det arabiske ordet Intifada. Det er på tide at noen trekker ut kontakta til Sharon, skal vi tro de unge rapsterne. Låta kan nytes her.

Ellers håper jeg å se dere alle i demonstrasjonen foran Stortinget kl. 18.30 på torsdag. Den blir arrangert av Palestinakomiteen i Oslo. Finnes også på Facebook.

bokanmeldelse:

2008-05-13T08:25:00.000-07:00

- Ingen hvide flag, vi er først lige begyndt!

Andreas Karker: Jagtvej 69 - historien om et hus. Lindhardt og Ringhof 2007. 149 sider.

Andreas Karker, til daglig journalist i Dagbladet BT, har skrevet boka Jagtvej 69 om det etterhvert sagnomsuste ungdomshuset på Nørrebro. Hvorfor det virkelig er en sagnomsust adresse, forklarer forfatteren allerede fra bokas første sider. Den starter dramatisk som en actionfilm, og vi får historia om ryddinga av huset i fjor fra perspektivet til to unge og relativt ferske aktivister. Men om boka begynner med slutten, så fortsetter den med begynnelsen. Karker har gjort et dypdykk i husets historie. En radikal tradisjon som spenner seg helt tilbake til attenhundretallets arbeiderkamper beskrives.

Huset blei oppført i 1897 som Arbejderenes Forsamlingsbygning og skifta seinere navn til Folkets Hus. Karker har tydelig leita etter de gode historiene om husets tidlige år, og han har funnet dem. Blant annet peker han på de slående paralellene mellom aktivitetene på huset den gang og i vår tid. Jagtvej 69 var opprinnelig ment å huse et arbeidertivoli for folk som ikke hadde råd til å ta del i borgerskapets kulturliv, men pengene strakk ikke til. I stedet blei huset arena for juletrefester, teaterforestillinger og dessuten boksekamper søndag formiddag i kirketida. Og politiske møter, sjølsagt. Det er i sannhet ikke hvem som helst som har vært på møter i Jagtvej 69! Karker forteller med stor formidlingsiver hvordan storheter som Clara Zetkin, Alexandra Kollontaj, Rosa Luxemburg og sjølveste Lenin gjesta Folkets Hus.

Sjøl om forfatteren skriver best om huset i gamle dager, er det tida etter at det blei okkupert av radikale ungdommer i 1982 som opptar flest sider. I 1982 var huset i kommunalt eie, for å forhindre riving på grunn av dets historiske betydning. Den såkalte BZ-bevegelsen som hadde sin ekvivalent i Ungmob og Blitz her hjemme, ga huset et nytt navn, Ungeren. Karker har funnet fram til flere som var med på å vinne huset den gang. De bidrar med morsom og spennende gjenfortelling. Sjøl om mye nok mangler eller er bevisst utelatt, presenterer Karker et imponerende resymè av det politiske og kulturelle mangfoldet rundt huset gjennom åras løp.

Sjøl om forfatteren unektelig må kunne sies å tilhøre borgerpressa, er han bare unntaksvis for rask til å heve pekefingeren. Det skal sies at de tidvis svært voldelige kampene rundt huset ikke likner på noe vi kjenner fra Norge. Karker gjør heller ingen forsøk på å skjønnmale Faderhuset, den religiøse sekta som kjøpte huset av København Kommune med mål om å kaste ut ungdommene. Tvert i mot beskriver han dem som ei farlig og indoktrinerende sekt, styrt med jernhånd av en karismatisk leder. Forfatterens underliggende moralske dom faller til Ungerens fordel når han resiterer aktivistenes banner på husveggen da salget blei kjent: "Til salgs. Inkluderer 500 steinkastende voldspsykopater fra helvete!"

Det rike bildegalleriet i boka må også nevnes, knapt ei eneste side er uten illustrasjoner. Det gjør boka ekstra flott å bla i. Karker har funnet fram haugevis av bilder fra husets lange og brokete historie. Vi får ta del i doven lykke over en bajer i haven, energiske pønkkonserter og brennende biler i Københavns gater. Og vi får ta del i Ground 69, som aktivistene kaller tomta der huset stod fram til i fjor høst. Kanskje er det nettopp bildene av det åpne krateret som inspirerer til å kjempe for vårt hjemlige Blitz, neste gang det trues av politikernes strømlinjeforma kulturpolitikk.

Da sosialdemokratenes overborgermester Egon Weidekamp gikk av i 1989, uttalte han at det bare var to ting han angra på i sin tid som overborgermester; "At han var med på å fjerne sporvognene og at han ga bz'erne et ungdomshus". Det vitner om at ungdommen på Nørrebro har gjort noe riktig.

Anmeldelsen stod på trykk i Frontlinjer 1 2008.

dialog med dinosaurer:

2008-02-23T04:35:00.000-08:00

SØPPEL - EN RAFFINERT FORM FOR ASYMMETRISK KRIGFØRING

Man får gjerne helt nye perspektiver på ting når man flytter hjem til fossilene etter flere år som ansvarlig og sjølstendig ungdom. Dagens gullkorn kom fra min noe resignerte far etter en lengre diskusjon om imperialismen:

"Hvis du virkelig vil ha slutt på krigen i Afghanistan så kan du begynne med å gå ut med søpla!"

That'll show 'em!

ny video:

2008-02-22T07:00:00.000-08:00

INTERMISSION

Langt mellom oppdateringene, jeg veit det. Men kos dere med følgende i påvente av kommende tumlerier:

Videoen er den første av en lang rekke fra det kommende albumet til Gatas Parlament. Albumet er venta en gang i mai og det går dessuten rykter om en DVD i anledning bandets femtenårsjubileum.

kan skje den beste:

2008-01-28T07:58:00.000-08:00

JEG HAR BLITT REDAKTØR!

Så har jeg altså blitt redaktør. Tjo! Bladet heter Frontlinjer og har du fulgt remotely med på Tumleplassen i det siste bør du ha fått med deg et og annet diskret reklameinnslag. Frontlinjer har som utgangspunkt at vi vil være et samlingspunkt for antiimperialister i Norge. Samtidig vil vi skape debatt og ta et oppgjør med den konsensuspregede husroen som preger solidaritetsrørsla og den øvrige venstresida. Ingen vedtatt sannhet skal få stå uimotsagt. Ingen aktører kan føle seg trygge på at de ikke vil bli kritisert. Men vi ønsker også alle velkomne til å svare på kritikk, rette kritikk mot oss sjøl eller starte viktige debatter på eget initiativ. Frontlinjer skal ikke være nok et direktiv fra ytterste venstre om hva som for øyeblikket er de riktige tinga å mene. Vi skal være et forum for meningsbrytning, skarp debatt og teoriutvikling.

Frontlinjer har dessuten ambisjoner om mer enn bare å lage blad. Vi jobber for tida med en nettavis som vil bli mer nyhetsorientert og hyppigere oppdatert enn de eksisterende sidene. I tillegg arbeider vi med ymse utenlandsprosjekter og håper å kunne tilby aktivister turer til både Libanon og Baskerland i løpet av sommeren og høsten. Foreløpig er det bare økonomien som setter begrensinger for hva vi kan få til. Idèene er mange.

Jeg forventer altså at alle venner og bekjente sporenstreks tegner abonnement! Vi trenger abonnenter for å sikre en stabil økonomi (Frontlinjer vil ikke ha smuler fra de rikes bord og mottar ingen statsstøtte må vite). Det koster hundreogfemti spenn i året og sikrer deg minimum fem utgaver, kanskje fler. Noen utfordirnger i farta, også? Ok! Farsan, du har jo sagt så mye pent om oss. Zagen, du har et akkurat passe autistisk forhold til ytterste venstre til å få utbytte av bladet. Christian, nå som du er utmeldt og partiløs trenger du et nytt politisk alibi! Lysbakken, du må jo holde deg oppdatert på alle de urimelige anklagene mot partiet ditt. VamPus? Tør du?

george habash er død:

2008-01-28T07:07:00.000-08:00

AL-HAKIM

Den palestinske politikeren og frihetskjempen George Habash er død. Habash var generalsekretær i PFLP sida stiftelsen i 1967 fram til 2000 da han gikk av på grunn av sviktende helse.

George Habash blei født i 1926 i Lydda, Palestina. Hans familie blei fordrevet som flyktninger etter opprettelsen av Israel i 1948. Hjembyen hans Lydda er i dag israelsk Lod. Etter å ha studert medisin ved American University of Beirut i Libanon arbeidet han som lege i palestinske flyktingeleire i Amman, og engasjerte seg i den panarabiske Bevegelsen av arabiske nasjonalister. Etter de arabiske statenes nederlag i Seksdagerskrigen i 1967 sørget Habash for at den palestinske fløyen innafor Bevegelsen av arabiske nasjonalister tok en marxist-leninistisk retning, med hjelp fra en annen palestinsk lege, Wadi Haddad. Dette førte til at de to grunnla PFLP i 1967.

PFLP er mest kjent for sin kampanje av flykapringer og andre spektakulære militante aksjoner gjennom søttitallet. Disse aksjonene skulle i følge Habash og Haddad tvinge verdenspressas oppmerksomhet mot det palestinske problem. Om man ikke alltid har vært enig med PFLP i deres valg av metoder har de utvilsomt gjort det vanskeligere å ignorere palestinernes desperate frihetskamp.

Habash og PFLP var lenge en viktig opposisjon mot Yassir Arafat i PLO og kritiserte mye av Arafats forhandlinger med Israel. Habash var også motstander av tostatsløsninga og av den i dag for lengst havarerte Oslo-avtalen. Habash satt aldri sin fot i de palestinske selvstyreområdene. Allikevel har palestinernes president Mahmoud Abbas erklært tre dagers landesorg og beordra flagging på halv stang i de palestinske selvstyreområdene.

- Denne historiske leders død er et stort tap for den palestinske sak og for det palestinske folk, som han kjempet for i 60 år, heter det i en erklæring fra Abbas.

lang natt:

2008-01-21T18:43:00.000-08:00

DU VEIT DU ER NERD NÅR...

...du skriver rosende epost til partilederen 02:03

...du forsøker å forklare din femtiårgamle amerikanske maoistkompis hvorfor den norske BRIX-indexen er den eneste som er registrert med oppgang på CNN Money 02:26.

...du blir med i Facebook-gruppa Snygga kommunister 03:05.

...du bestiller film fra tysk Amazon 03:43.

rødt og grønt blir stadig brunt:

2008-01-21T08:51:00.000-08:00

NÅR STATEN ER OVERGRIPER

Ashok Jegatiswaran var bare tretten år da han ble henta av politiet i sitt hjem på Lørenskog i Akershus en maimorgen i fjor. Uten forvarsel ble unggutten vekket av politibetjenter klokka seks om morgenen, brutalt revet vekk fra sine fosterforeldre og satt på første fly til opprinnelseslandet Sri Lanka. Ashok fikk aldri tatt farvel med kameratene på Lørenskog, kompisene han har spilt fotball med eller medelevene på Fjellhamar Skole. Til tross for at han ikke har noen mor eller far til å ta vare på seg, til tross for et stort nettverk av voksne og jevnaldrende kamerater på Lørenskog og til tross for at han i løpet av bare fire år i Norge har lært seg språket flytende - ut skulle han og det med en gang! For det er ikke plass til Ashok i det rødgrønne Norge. Han hører hjemme i det borgerkrigsrammede og utfattige Colombo. Utlendingsnemda ga klart uttrykk for sin prinsippielle holdning i saka. Ashok skulle brukes til å statuere et eksempel som skal skremme andre barn fra fattige eller krigsrammede land å søke opphold i Norge.

I motsetning til de aller fleste som blir offer for den norske utkastelsesiveren har Ashok et stort nettverk av opprørte støttespillere rundt seg. Det opplagt urettferdige og kyniske overgrepet mot en forsvarsløs gutt har satt sinnene i kok på Lørenskog. Ashoks gamle skole, lokalbefolkninga og kommunestyret på Lørenskog står rakrygget bak guttens desperate kamp for beskyttelse i Norge. Ordfører på Lørenskog Åge Tovan skrev i fjor brev til sin partifelle Arbeids- og Inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen. De rødgrønnes absolutte katastrofe blant ministerne. Ikke overraskende svarte Hanssen at han hverken kan eller vil påvirke utvisningsvedtaket mot Ashok. For med den kalkulerte konstruksjonen av Utlendingsnemda kan politikerne slipper politikerne å stå til ansvar for norsk asylpolitikk. Bjarne Håkon Hanssen henviser til Utlendingsnemda og deres myndighet som domstolsliknende organ. Direktør for Utlendingsnemda Terje Sjeggestad henviser til de gjeldende forskrifter med et jeg-gjør-bare-jobben-min-skuldertrekk. Men er det sånn at norsk asylpolitikk er uten politisk styring? Naturligvis ikke. Problemet er at denne politikken har et bredt politisk flertall på Stortinget bak seg.

Ordfører Tovan er imidlertid en standhaftig sosialdemokrat og han har massiv støtte i kommunen når han nå tar en av sine innbyggeres menneskerettigheter på alvor. Et samla formannskap i Lørenskog kommune har tatt initiativ til å klage saken inn for retten. Med Lørenskog Kommune i ryggen saksøker Ashok den norske stat. Guttens framtid avgjøres i Oslo Tinghus i løpet av i morgen. Tjue elever fra Fjellhamar Skole har fått skolefri for å følge saken fra salen. Grunnlaget for stevninga er at utvisninga er det soleklare bruddet på FNs barnekonvensjon som fastslår at barnets beste alltid skal tas hensyn til. Men på den annen side har vi sett stadig flere eksempler på at utlendingsmyndighetene setter internasjonale avtaler og FN til side i asylpolitikken.

Skriv under på støtteoppropet Hent Ashok hjem!

For http://www.frontlinjer.no

ved veis ende:

2008-01-17T04:11:00.000-08:00

NEKROLOG VED ANNERLEDESLANDETS DØD

Krigen i Afghanistan har krevd nok et norsk offer. Denne gangen var det ikke en soldat i den norske delen av okkupasjonshæren, men Dagbladets velrenomerte utenriksmedarbeider Carsten Thomassen. Det er påfallende hvor mye virkeligere krigen blir når den krever norske liv. Krig er lidelse og galskap, men dagspressa klarer allikevel å redusere den norske deltakelsen i krigen til et kjedelig utenrikspolitisk problem. Et problem som ikke angår oss vanlige dødelige.

Først når en av våre landsmenn mister livet i krigens groteske dynamikk dukker de menneskelige aspektene opp. Den kjedelige utenrikspolitikken får hud, hår og et ansikt vi kan relatere til. For ofrene for den norske unnlatenheten fortoner det seg annerledes. Deres hud er fulle av sår, deres hår er brent og deres ansikter fulle av fortvilelse. Vår stilltiende godtakelse av forbrytelsene norske gutter og jenter til daglig deltar i krever slike offer hver eneste dag. Men i norske aviser og i den såkalte Afghanistan-debatten reduseres de til ansiktsløse tall.

Carsten Thomassen var fra begynnelsen av mot norsk støtte til krigen og okkupasjonen av Afghanistan. I en nekrolog i Klassekampen gjengir tidligere kollega Astor Larsen ved samme avis Thomassens klarsynte kritikk av det illusoriske sosialdemokratiske Afghanistan-synspunktet; “De tror at afghanerne kommer til å elske Norge bare det blir satt opp en skolebygning eller boret en brønn”. Svimeslått av denne historieløsheten er det fristende å gripe til den mest opplagte paralellen. Ville vi bejublet tysk skolereising under okkupasjonen av vårt eget land for knappe noenogseksti år siden?

Norsk Afghanistan-politikk har et annet minst like grotesk aspekt. Samtidig som våre soldater myrder videre i demokratiets navn blir ofrene for krigens galskap, flyktningene, sendt tilbake til det krigsrammede hjemlandet med tvang. Krigen er oss så fremmed, så uvesentliggjort av de herskende tanker at det faktum at verdens rikeste land med bombefly og soldater utarmer verdens fattigste, samtidig som vi nekter å ta det minste ansvar for den lidelsen vi er med på å skape, kan avfeies som et billig retorisk poeng. Men denne retorikken er virkelighet for afghaneren som arresteres midt på natta, påføres håndjern og føres til asylfengselet Trandum, der han i ensomhet får tilbringe sine siste fortvilte dager i den sosialdemokratiske velferdsstaten Norge. For han er det slett ikke billig å rope opp om urettferdigheten.

Grunnlaget for dette overgrepet ligger ikke i SVs svik i regjeringa, det ligger ikke i den kyniske byråkraten Terje Sjeggestads tolkning av Utlendingsnemdas forskrifter og heller ikke i Bjarne Håkon Hanssens politiske ansvarsfraskrivelse. Problemet er at denne politikken har et bredt politisk flertall på stortinget i ryggen. Problemet er det øredøvende fraværet av protest hos folkeopinionen. Også spørsmålet om de afghanske flyktningene er aktualisert ved Carsten Thomassens tragiske dødsfall. Attentatet som tok livet av Thomassen skjedde i hovedstaden Kabul, et av områdene som regnes som trygge. Trygge nok til å sende hjem flyktninger altså, men allikevel så utrygt at Utentriksdepartementet fraråder norske statsborgere å reise dit. Så utrygt at norske journalister blir drept på jobb.

Vi er vant til å betrakte det norske som noe trygt, menneskelig og solidarisk. Vi kan kjøpe oss fri ved å gi en skjerv til de årlige tv-aksjonene fordi vi setter vår lit til myten om norsk utenrikspolitikk som en alltid tilstedeværende velgjører. Vi biter på når vi ser Stoltenberg i hyggelig passiar med Kofi Annan på Skavlan fortelle om hvordan vi hver dag sprer demokrati, velferd og almen lykke. Vi kjøper statskanalens prosjisering av det sosialdemokratiske Norge - annerledeslandet. Pøh! Spør du meg er vi snarere på vei til å bli ingenmannslandet. En liten, tykkfallen, sjølrettferdig, Hollywoodnasjon som klamrer seg til sin rikdom og stenger resten av verden med deres ubeleilige problemer ute. Et rosenrødt tøyseland der sjøl venstresida lar seg nedsløve av politikernes virkelighetsfjerne dårskap.

Krigens galskap har korrumpert den norske Afghanistan-debatten. Uendelig tragiske menneskeskjebner kamufleres under tall og grafer. Det er til å bli humanist av. I dagens offentlige Afghanistan-debatt har det blitt meningsløst å delta på politikernes premisser. Diskusjonene om antall soldater og grader av trygghet er bare egna til å omgå det virkelige spørsmålet. Hva gjør “fredsnasjonen” Norge egentlig i Afghanistan?

For http://www.frontlinjer.no

videoinnlegg fra samvirkelaget:

2007-12-22T11:26:00.000-08:00

- VI MÅ PROTESTERE!

Fakkeltog og demonstrasjon mot henleggelsen av Obiorasaka lørdag 5. januar, kl. 18.00 fra Jernbanetorget. Møt opp og ta med en venn!

På Facebook? Meld deg på demonstrasjonen her.

ny henleggelse i Obiora-saka:

2007-12-21T04:13:00.000-08:00

- EN VERKEBYLL FOR NORSK RETTSSIKKERHET!

Pressemelding fra nettverket Respekt!

Eugene Obiora blei drept av politiet under arrestasjon i September 2006. Saker der mennesker dør under arrestasjon blir rutinemessig sendt til Spesialenheten for politisaker for etterforskning. I denne saken har arbeidskollegaer av politimennene sittet og vurdert hvorvidt politimennene handlet kritikkverdig. Politiet frifant seg selv. Politimennene som var ansvarlige har vært i full jobb fram til nå, ikke blitt suspendert og ikke blitt tiltalt. Drapet på Obiora har rett og slett ikke fått noen konsekvenser.

- Frifinnelsen av de fire politimennene signaliserer at politiet kan drepe fattige svarte menn og slippe unna med det, uttaler Monica Okpe i nettverket Respekt.

- Denne avgjørelsen vil være som en verkebyll for norsk rettsikkerhet i årevis framover.

Respekt! vil nå jobbe for et sivilt søksmål mot politifolkene for at saken allikevel skal kunne prøves i retten. Samtidig vil nettverket sloss for nedleggelse av Spesialenheten for politisaker, og opprettelse av et etterforskningsorgan fullstendig uavhengig av politiet. Anklager om politivold eller rasisme må behandles av folk med spesialkompetanse på området.

- Denne saken er langt fra over! Kampen mot rasisme i det offentlige krever folkelig mobilisering og engasjement, og vi håper derfor at så mange som mulig møter opp ved Justisdepartementet lørdag klokka tre og viser sin solidaritet med Obioras etterlatte, avslutter Monica Okpe.

>> Nettverket Respekt Oslo inviterer til punktmarkering utafor Justisdepartementet, Akersgata 42, lørdag 22. desember klokka 15.00.

Pressekontakt: Monica Okpe - 91 57 45 67
Følg med på www.krevrespekt.no

utlysning:

2007-12-14T05:48:00.000-08:00

PÅ FLØTTEFOT

Etter fire fabelaktige år i Fredensborg Autonome Kommunistkollektiv er det slutt. Jeg skal fløtte. I første omgang hjem til stolte Nøtterøy, men seinere til et passende hovedkvarter for kommunistisk subversjon et sted i vår vakre hovedstad. Kampen er ikke tapt kamerater, og jeg lover å fortsette mitt virke som arbeiderklassens talerør fra mitt eksil på øya.

Det er først når du fløtter at du blir klar over hvor mye ting du egentlig har. Til og med en skarve arbeidergutt som meg sjøl klarer å erverve en urovekkende svær mengde materiell eiendom. Herregud, bare bøkene mine er nok til å fylle en middels stor leilighet aleine. I tillegg kommer platene, filmene og alt annet en stakkar har karra til seg gjennom treogtjue år. Ikke minst møbler, som utover sin praktiske funksjon er kjent for å ta masse plass. I den anledning annonserer jeg følgende up for grabs. Er du interessert kan du jo for eksempel sende en mail, hvis ikke går skiten på dynga.

>> To litt over gjennomslitte sofaer i svart skinn. Det er visstnok snakk om designsofaer. Mer interessant er alle som har sovet i dem. Det dreier som en betydelig andel av Norges unge revolusjonære, men også representanter for det kjempende folk fra resten av verden. Den siste som hadde gleden av dem er en av USAs siste gjenlevende marxist-leninister og han kunne bare bekrefte et allerede etablert faktum; de er jævlig gode å sove i.

>> Et hjørneskap i tre fra Ikea. Arbeidsstasjon heter det kanskje. Har inntill nylig husa en stasjonær PC, en scanner og et ukjent antall ringpermer. Ideelt for deg som trenger et hjemmekontor som kan ryddes vekk bare ved å lukke ei dør. Funker helt fint, men er kanskje ikke veldig pent å se på.

>> To nylig tømte bokhyller, også fra Ikea. Var en gang i fordums tid hvite. Ganske slitne, men tjener til sin hensikt.

>> Ett stykk bokhylle/skap, intill nylig fungerende som et slags barskap. Mørkt tre med herlig vulgære striper i gull. Har ei romslig hylle øverst og skap med to dører og to hyller under. Et ikke særlig smakfullt, men dertil velfungerende møbel.

>> En stol i rødt imitert skinn. Lenestol eller hva pokker man skal kalle det. Helt ålreit å sitte i.

>> Åtte stykk flotte gardiner. Ganske lange i kaffelatte-farga stoff med sånne bånd til å knyte dem fast i svart. Håndsydd. Veldig fine, altså!

mer sekthumor:

2007-12-14T05:47:00.000-08:00

EI LYSPÆRE TIL

- Hvor mange trotskister trengs det for å skru i ei lyspære?
- Speller ingen rolle, så lenge det skjer nedenfra!

Hi, hi, hi!

material world:

2007-12-05T18:04:00.000-08:00

FIRE POLITISK KORREKTE JULEGAVETIPS

Jula er jo som kjent først og framst til for at vi skal bruke mer penger. Hvert år meldes det om nye rekorder i julehandelen. Ei høytid hvor det materielle står i fokus. Handelsstanden ler hele veien til banken, butikksjefene knar seg sjøltilfreds i skrittet og du forbanner dine grandtanter som nekter å dø og dermed koster deg noen hundrelapper av dine surt opptjente kroner i år også. Hvert år tar den høytidelige oppakkingssermonien enda lenger tid enn året i forveien. Personlig kommer jeg aldri til å bli voksen på dette området. Hvert år ligger jeg ved juletreet og vender, vrir, klemmer, rister og lukter på pakkene som har mitt navn på til-og-fra-lappen. Til min fars store forargelse. En så påtatt eietrang ødelegger visst gleden ved å gi bort ting i følge fattern. Og i hans idealistiske ånd vil jeg derfor presentere fire politisk korrekte julegaver som har noe mer ved seg enn bare den beskjedne materielle verdien.

Tidsskrift: Frontlinjer
Frontlinjer er norges eneste antiimperialistiske tidsskrift. Bladet er relativt nytt og nummer tre blei sleppt med brask og bram for noen helger sida. I Frontlinjer kan du lese om all verdens frigjøringsbevegelser og sosiale opprør og ramsalt kritikk av de fleste på den norske venstresida. Bladet byr på egne artikler og analyser, oversatte artikler, historiske tekster, debattstoff, bokanmeldelser og mye annet snadder. I siste nummer finner du tekster om blant annet den palestinske intifadaen, Hamas og frigjøringsteologien, Oktoberrevolusjonen og NKP-kvinenne, Che Guevara, Baskerland, nasjonalismeproblemet på venstresida, Rote Armee Fraktion, Trondheims-modelen og mye, mye mer. Som seg hør og bør for et skikkelig venstreekstremistisk blad mottar Frontlinjer sjølsagt ingen statsstøtte og er derfor avhengig av å verve abonnenter for å sikre en stabil økonomi. Og til hvilken latterlig pris! Ett års abonnement koster 150 kroner og kan bestilles her: Frontlinjer

Bok: På vei mot et nytt Nepal
Solidaritetsorganisasjonen Helselag til Nepal har nettopp kommet med ny bok, denne gangen med opplevelser fra da helselagsaktivister besøkte Gorneti Model Hospital. Boka gir deg et innblikk i den dramatiske demokratikampen i Nepal. Den viser hvilken betydning denne har for fattigbøndene på landsbygda og den viser forskjellen på progressivt solidaritetsarbeid og borgerlig veldedighet. De mange intervjuene, sammen med illustrerende fargebilder, gjør at du kommer under huden på opprørsbevegelsen. Boka bygger på nitten menneskers personlige erfaringer fra en solidaritetsreise til Nepal sommeren 2007. Overskuddet fra salget av boka går sjølsagt til helselagsarbeidet i Nepal. Boka koster 100 kroner , eller 200 kroner til solidaritetspris. Boka kan bestilles fra: Helselag til Nepal

T-skjorte: Obiora
Som gamle lesere av denne bloggen vil kjenne godt til blei norsk-nigerianeren Eugene Ejike Obiora drept av politiet under en arrestasjon utafor et sosialkontor i Trondheim i fjor. Til dags dato har ikke drapet fått noen strafferettslige reaksjoner. Saken er nå til vurdering hos Riksadvokaten for annen gang etter at Spesialenheten for politisaker to ganger har konkludert med at politiet ikke handla kritikkverdig. Kameratene i Rebell Merchandise har i samarbeid med nettverket Respekt! konkludert med at det er uholdbart at politifolk skal få slippe unna med drap bare fordi offeret tilfeldigvis var fattig og svart. Derfor har de laga denne flotte t-skjorta for å signalisere at kampen ikke er over før rettferdighet er oppnådd for Obioras kamerater og etterlatte. Inntektene går sjølsagt til det videre arbeidet med saka. T-skjorta kan bestilles for 200 kroner fra: Rebell Merchandise

Plate: 93 til infinity
Mange har kanskje trodd at Gatas Parlament er nedlagt fordi vi bare har sett dem med kameratene i Hopalong Knut i samarbeidsprosjektet Samvirkelaget en god stund nå. Det kunne ikke vært mindre riktig, i følge gutta sjøl. I 2008 har Gatas holdt på i femten år og slepper sitt tredje album på vårparten. Det går dessuten rykter om en DVD-utgivelse. Men før det kommer altså gateplata 93 til infinity, sånn for å varme opp til neste år. Mixtapen het opprinnelig Rusk, Rask og Remixer, og er etter sigende en slags oppfølger til plata Bootlegs, B-sider & Bestiser. For å illustrere hva slags knallkjøp dette er kan jeg legge til at den forrige mixtapen ikke lenger er å få tak i. Den er så utsolgt at bandet sjøl måtte etterlyse den for å få rippa låtene og lagt dem ut som mp3. Her snakker vi med andre ord bombshit kommunistrap av verdensklasse. Plata koster hundre spenn og kan bestilles hos: Gatas Parlament

edder og galle:

2007-11-27T17:33:00.000-08:00

TJUEÅRSKRISE

Jeg regner meg sjøl for å være en over gjennomsnittet ålreit fyr. Jeg slår ikke damer, jeg dealer ikke dop og jeg betaler min skatt med glede. Er det da i orden at jeg hater Anders Danielsen Lie? Fyren har ikke engang fyllt tredve, men er mer suksessrik på flere områder enn de fleste av oss noen gang kommer til å bli på ett. Også så jævlig synlig han er. Han kan jo drive en stakkar til vanvidd!

De fleste av dere husker han sikkert best som Herman i filmen med samme navn, basert på boka av Lars Saabye Christensen, stadig med samme navn. Som elleveåring debuterte han i denne følelseslada tristessen om unggutten Herman som i en alder av elleve år mister håret og blir skalla. Vi følger Herman gjennom hans vanskelige hverdag, gjennom voldsomme humørsvingninger og irrasjonell oppførsel før han gripes av sjølerkjennelse og lærer å akseptere seg sjøl for den han er. At en så ung skuespiller var i stand til å portrettere de voksnes angst så overbevisende og troverdig ga filmen stor suksess. Den vant ei rekke priser og blei til og med vist på kino i USA. Elleve år var han da!

Deretter gikk det seksten år før vi så noe mer til han. I fjor spilte han hovedrollen i Joachim Triers spillefilmdebut Reprise. Filmen som ga kritikerne trua tilbake på norsk film. Reprise blir beskrivi som en rik, kompleks film med fantastisk fortellerstruktur, brilliant karakterutvikling og selvfølgelig oppsiktsvekkende godt skuespill. En av de som tydeligvis vekker oppsikt er den unge Anders Danielsen Lie i rollen som den moderne vestkantgutten Philip. Philip er tilfeldigvis temmelig kjekk, velkledd, kultivert og intelligent. En rolle som passer for Anders Danielsen Lie der altså. Sammen med sine venner har Philip bekymringsløst dyrka pønk, ironi og deres felles litterære forbilder. Problemene kommer når Philip debuterer som forfatter, stormforelsker seg i Kari, blir gal og havner på Dikemark. Jeg skal være den første til å innrømme at filmen er jævlig bra. Den er intelligent, trist, morsom og velkomponert. Og Danielsen Lie får selvfølgelig mye av æren. I etterkant av filmen blei han dessuten kåra til Norges mest sexy mann!

Men det slutter ikke her. For unge Danielsen Lie har sjølsagt ikke kasta bort de seksten åra mellom debuten og oppfølgeren på drømmerier og tøv. Mannen er også ferdigutdannet lege. Som om han trengte penga, liksom. Men nei, han liker vel å jobbe med mennesker, tenker jeg. En skulle tru at skuespillerkarrieren ville tilfredsstille behovet hans for å trøkke det breide gliset sitt fram i offentligheta, men den gang ei. I egenskap av sin legegjerning har han trua til seg en sexspalte i Dagbladet Fredag. Hver uke smiler Anders Danielsen Lie til deg, den alvorlige men positive Anders, og svarer på alt du måtte lure på om sex. Er det farlig å onanere? Er kjønnsleppene mine for store? Kan man bli gravid av oralsex? Er klitoris et islandsk flyselskap? Og i samme øyeblikk som vi begynte smått å irritere oss over at Danielsen Lie presser sin vellykethet på oss i stadig flere kanaler dukker han faen meg opp som vinspaltist i damebladet Elle. Har dere sett makan til prestisjekåthet? Nå er han liksom vinkjenner også!

Det var imidlertid da jeg oppdaga musikken at det virkelig tippa over. Fyren er selvfølgelig også musiker. Singer/songwriter faktisk. Men han har ikke nøyd seg med en slapp akustisk gitar, nei. I tillegg til den spiller han også piano og allskens eksotiske blåsere. Han klarte nemlig ikke å bestemme seg over hvilket instrument han likte best, multitalentet. Der har du hans kors å bære, liskom. Ikke er låtene så halvgærne heller. Debutalbummet This is Autism er for øvrig rett rundt hjørnet.

Etter at jeg oppdaga musikeren Anders Danielsen Lie begynte jeg å bli bekymra på alvor. Nå støter jeg på Anders Danielsen Lie over alt. På jobben, på byen, på trikken, i bokhandelen. Han kommer ofte gående mot meg som om vi var gamle kjente mens han smiler det bekymringsløse, varme smilet sitt. Ett kritthvitt glis i verdens retteste tanngard. Usedvanlig velkledd rusler han rundt og krøsser mine veier påfallende ofte. Gjerne ledsaget av den smellvakre modellkjærsten sin. Jeg er rett og slett i ferd med å drukne i Anders Danielsen Lies suksess og jeg orker faen ikke mer! Her har fyren spilt i to av norgeshistoriens beste spillefilmer, han er utdanna lege, er spaltist i flere annerkjente blader og aviser og er en langt over gjennomsnittet habil musiker. Jeg derimot har ingen utdannelse, ingen penger, er singel, lærte aldri å spille gitar og fra nyttår av uten både jobb og bosted. Jeg innser dessuten at jeg aldri kommer til å bli kåra til Norges mest sexy mann.

Her om dagen leste jeg om fenomenet psykologene kaller tjueårskrisa. Det er spesielt vanlig blant unge intelektuelle herremenn på min alder. Vi som under hele vår oppvekst har blitt fortalt at vi alle skal bli popstjerner, romanforfattere og kortfilmregissører har en lei tendens til å bryte sammen når det røyner på og vi skjønner at vi faktisk må jobbe og betale skatt som alle andre. Jeg er redd jeg nærmer meg et sånt sammenbrudd. Så hva har du tenkt å gjørra med det, Anders Danielsen Lie? Hæ?

bokanmeldelse:

2007-11-22T04:08:00.000-08:00

ET KUNNSKAPSLØFT OM NORSKE UTENLANDSOPPDRAG

Aslak Nore: Gud er norsk – soldatene fra fredsnasjonen
Aschehoug 2007

Aslak Nores bokdebut har den noe ambisiøse målsettinga å skrive historia om norske soldater på utenlandsoppdrag. Denne oppgaven mestrer Nore mer enn tålelig godt, sjøl om man som leser flere steder stopper opp og spør seg hvem Nore prøver å være – soldat eller journalist. Tittelen Gud er norsk spiller på et av bokas sentrale poeng, at det i stor grad skyldes rein flaks at ikke flere nordmenn har falt i utenlandstjeneste.

Boka innledes med følelseslada skildringer av Nores tjeneste som soldat i SFOR-styrkene i Bosnia Hercegovina i 1999. Her møter vi den Nore vi kjenner fra avisspaltene – eplekjekk, veslevoksen, sleivkjefta og akkurat så macho at det passerer hos den intelektuelle eliten. Han forteller allikavel ærlig om frykt, forakt og de mindre stolte tradisjonene blant norske soldater på utenlandsoppdrag, som for eksempel sexkjøp.

Over 120.000 norske soldater har tjenestegjort i utlandet sida annen verdenskrig. Nore tar oss med til Libanon, Bosnia, Irak og Afghanistan og går systematisk gjennom de ulike oppdragene norske soldater har hatt. Her byr han på grundig og nyttig sakkunnskap om de ulike konfliktene i områdene. Biten om Tysklandsbrigadene framstår som et litt umotivert vedheng forfatteren har tatt med for å komplettere historia og mangler fortellergleden som preger boka ellers. Nore skriver fargerikt og engasjerende og gjør stor lykke i å gi krigen et menneskelig ansikt. For det er krig det handler om. Han retter skarp skyts mot de norske politikerne som hevder at Norges innsats i for eksempel Kosovo eller Afghanistan ikke innebærer krigshandlinger.

Nore gjør dessuten en del litterære grep som øker bokas leseverdighet. Kombinasjonen av kunnskapsrik historieskriving og engasjerende sjølopplevd erfaring gjør stoffet levende og fargerikt. Blandinga av historie og debatt fungerer sjelden så godt som i Gud er norsk. For Nore stiller flere spørsmål enn han gir entydige svar, spørsmål som er godt egna for å å debattere Norges rolle i internasjonale konflikter. Når er det legitimt for verdenssamfunnet å gripe inn i en annen suveren stats anliggender? Lar ideen om Norge som fredsnasjon seg kombinere med vår deltakelse i ulike intervensjoner opp igjennom åras løp? Her nærmest leker Nore med det paradoksale problemet rundt fredsnasjonen som har sendt over 120.000 soldater på utenlandsoppdrag. Samtidig konkluderer han klart på ett punkt – krig kan være et nødvendig onde. Undertegnede ville nok ofte vært uenig i forfatterens vurderinger på dette området. Uansett er boka godt egna til øke kunnskapsnivået om de norske soldater i utlandet og vil forhåpentlig bidra til en bedre debatt om emnet.

Anmeldelsen er trykket i Frontlinjer 3/2007.

før det er for seint:

2007-11-15T07:25:00.000-08:00

SEKTHUMOR

Etter en diskusjon med Tiram på pubquiz her forleden innså jeg at dette er humor som må bevares for ettertida. Hvis du ikke skjønner hvorfor det er morsomt så er det ikke for deg. Sorry Borry!

- Hvor mange AKPere trengs det for å skru i ei lyspære?
- Det er hemmelig!

- Hvor mange RVere trengs det for å skru i ei lyspære?
- Spiller ingen rolle, så lenge AKP får skylda når pæra går.

- Hvor mange ISere trengs det for å skru i ei lyspære?
- Alle sammen, for de vil garantert bli splitta i forsøket!

- Hvor mange medlemmer av Tjen Folket! trengs det for å skru i ei lyspære?
- Begge to!

et antiimperialistisk hjertesukk:

2007-11-14T17:54:00.000-08:00

BJØRN JACOBSENS KRIG

Det er sjølsagt ille nok at Norge er med på krigen i Afghanistan. Krig er lidelse og galskap. Det er sjølsagt minst like ille at vi sender flyktninger tilbake til selvsamme krig, nå mest til det nordlige Afghanistan som jo er så trygt. At norske soldater blir drept der er tydeligvis ikke noe tegn på at sikkerhetssituasjonen er dårlig. Det er sjølsagt også ille at norske gutter dør for amerikanske økonomiske interesser i en krig alle tenkende vesener ser at vi ikke kan vinne. Alt dette er opprørende og trist, men værst akkurat nå er splittelsen blant våre venner i SV.

Det finnes gode, ærlige antiimperialister og krigsmotstandere i SV. Partiets forsvarspolitiske talsmann Bjørn Jacobsen har imidlertid den siste tida med all tydelighet demonstrert at han ikke er en av dem. Jacobsen framstår som ei hodeløs, kaklende høne med en alvorlig sviktende virkelighetsforståelse. I følge Jacobsen er det slett ikke krig i Afghanistan, i hvert fall ikke i nord der de norske ISAF-styrkene opererer. Krigshandlinger muligens, men ikke krig. Den pressede Jacobsen tviholder på ideen om at det var en seier da SV godtok intensjonsvedtaket i Soria Moria-erklæringa om å styrke ISAF-støtten mot at de norske styrkene ble trukket ut av Operation Enduring Freedom. Som om det lille emblemet på jakkeslaget gjør noen forskjell for den jevne afghanske borger. Afghanistan-ekspertene står i kø med rapporter om at afghanerne ser ISAF og OEF som likeverdige parter i et okkupasjonsapparat de ønsker til helvete. At SV stadig tillater en av sine ledende politikere å kamuflere deres mest råtne kompromiss som en seier uten flere protester ligger utenfor min fatteevne.

Jacobsen benytter også en hver anledning til å skryte av den gode kommunikasjonen mellom ISAF-styrkene og de afghanske myndighetene. Man kan jo spørre seg om mannen har slått seg i huet, stakkar. Det virker som om Jacobsen slett ikke har fått med seg at det afghanske regimet i økende grad protesterer mot både ISAFs og OEFs "ulykker" som koster stadig flere afghanske sivile livet. Protestene blir sjølsagt kaldt ignorert. Jaggu sa jeg god kommunikasjon! Og om det nå faktisk hadde vært en god kommunikasjon mellom okkupasjonsstyrkene og Karzai-regimet ville det da virkelig ikke vært noe å skryte av fra et SV-ståsted! Veit Jacobsen egentlig hvem som sitter i regjering i Afghanistan? Har han glemt at Karzai sammen med halvparten av regjeringsstaben blei fløyet inn av invasjonsstyrkene i 2001? Har han glemt at den andre halvparten av regjeringa er anklaga for alvorlige krigsforbrytelser mot det afghanske folk? Og at de samme menneskene vedtok et generelt krigsforbryteramnesti som svar på tiltale? Er det disse folka SV vil spille ball med?

I de seks åra krigen har rast i det herjede Afghanistan har voldshandlingene bare økt i omfang. Motstandsbevegelsen vokser for hver dag og det er vanskelig å argumentere for at krigen har betydd noe tilbakeslag for terrorismen. Krigen har dramatisk forverra livsvilkåra til sivilbefolkninga. Det er rett og slett dårlig med rasjonelle argumenter for at de norske styrkene skal bli værende i landet. Og det er synd, fryktelig synd, å ikke ha med SV på laget i kampen for å få gutta våre hjem.

>> Kom på demonstrasjon for å få de norske soldatene hjem, mot NATOs okkupasjonskrig i Afghanistan og den norske krigsdeltakelsen lørdag 24. november, kl 13.00 på Eidsvolls plass, foran Stortinget.

>> Skriv under på oppropet Hent soldatene hjem!

ny tumleplass:

2007-11-14T17:29:00.000-08:00

TILBAKE?

Tja, si det. Det var på tide med en aldri så liten oppussing. På meg virker det som om lufta har gått litt ut av blogg-ballongen, men jeg har nå engang så mye meninger om mangt og et sted må jeg jo spy dem ut. At fabelaktige Sonitus er oppe og kjører igjen er en slags motivasjon. Jeg lover allikavel ingenting i forhold til oppdateringer og den slags, men jeg håper å klare å poste mer enn på slutten av Tumleplassen v.01. Det kommer sannsynligvis litt mer seriøst stoff enn tidligere, litt lengre artikler og sånn. Skjønt gudene veit. Her kan alt skje.

Dersom noen lurer finnes den gamle Tumleplassen med alle postene fortsatt. Den er bare flytta til http://www.tumlearkivet.blogspot.com. Jeg legger en permanent link til den nederst i sidebaren. Dette for å ta vare på det gamle rælet samtidig med at alle som stadig linker til meg skal få sleppe å pese med å oppdatere linken.

Tips, ønsker, ris, ros og så videre mottas med takk på blirf@online.no eller i kommentarfeltet.