rødt og grønt blir stadig brunt:

NÅR STATEN ER OVERGRIPER

Ashok Jegatiswaran var bare tretten år da han ble henta av politiet i sitt hjem på Lørenskog i Akershus en maimorgen i fjor. Uten forvarsel ble unggutten vekket av politibetjenter klokka seks om morgenen, brutalt revet vekk fra sine fosterforeldre og satt på første fly til opprinnelseslandet Sri Lanka. Ashok fikk aldri tatt farvel med kameratene på Lørenskog, kompisene han har spilt fotball med eller medelevene på Fjellhamar Skole. Til tross for at han ikke har noen mor eller far til å ta vare på seg, til tross for et stort nettverk av voksne og jevnaldrende kamerater på Lørenskog og til tross for at han i løpet av bare fire år i Norge har lært seg språket flytende - ut skulle han og det med en gang! For det er ikke plass til Ashok i det rødgrønne Norge. Han hører hjemme i det borgerkrigsrammede og utfattige Colombo. Utlendingsnemda ga klart uttrykk for sin prinsippielle holdning i saka. Ashok skulle brukes til å statuere et eksempel som skal skremme andre barn fra fattige eller krigsrammede land å søke opphold i Norge.

I motsetning til de aller fleste som blir offer for den norske utkastelsesiveren har Ashok et stort nettverk av opprørte støttespillere rundt seg. Det opplagt urettferdige og kyniske overgrepet mot en forsvarsløs gutt har satt sinnene i kok på Lørenskog. Ashoks gamle skole, lokalbefolkninga og kommunestyret på Lørenskog står rakrygget bak guttens desperate kamp for beskyttelse i Norge. Ordfører på Lørenskog Åge Tovan skrev i fjor brev til sin partifelle Arbeids- og Inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen. De rødgrønnes absolutte katastrofe blant ministerne. Ikke overraskende svarte Hanssen at han hverken kan eller vil påvirke utvisningsvedtaket mot Ashok. For med den kalkulerte konstruksjonen av Utlendingsnemda kan politikerne slipper politikerne å stå til ansvar for norsk asylpolitikk. Bjarne Håkon Hanssen henviser til Utlendingsnemda og deres myndighet som domstolsliknende organ. Direktør for Utlendingsnemda Terje Sjeggestad henviser til de gjeldende forskrifter med et jeg-gjør-bare-jobben-min-skuldertrekk. Men er det sånn at norsk asylpolitikk er uten politisk styring? Naturligvis ikke. Problemet er at denne politikken har et bredt politisk flertall på Stortinget bak seg.

Ordfører Tovan er imidlertid en standhaftig sosialdemokrat og han har massiv støtte i kommunen når han nå tar en av sine innbyggeres menneskerettigheter på alvor. Et samla formannskap i Lørenskog kommune har tatt initiativ til å klage saken inn for retten. Med Lørenskog Kommune i ryggen saksøker Ashok den norske stat. Guttens framtid avgjøres i Oslo Tinghus i løpet av i morgen. Tjue elever fra Fjellhamar Skole har fått skolefri for å følge saken fra salen. Grunnlaget for stevninga er at utvisninga er det soleklare bruddet på FNs barnekonvensjon som fastslår at barnets beste alltid skal tas hensyn til. Men på den annen side har vi sett stadig flere eksempler på at utlendingsmyndighetene setter internasjonale avtaler og FN til side i asylpolitikken.

Skriv under på støtteoppropet Hent Ashok hjem!

For http://www.frontlinjer.no

ved veis ende:

NEKROLOG VED ANNERLEDESLANDETS DØD

Krigen i Afghanistan har krevd nok et norsk offer. Denne gangen var det ikke en soldat i den norske delen av okkupasjonshæren, men Dagbladets velrenomerte utenriksmedarbeider Carsten Thomassen. Det er påfallende hvor mye virkeligere krigen blir når den krever norske liv. Krig er lidelse og galskap, men dagspressa klarer allikevel å redusere den norske deltakelsen i krigen til et kjedelig utenrikspolitisk problem. Et problem som ikke angår oss vanlige dødelige.

Først når en av våre landsmenn mister livet i krigens groteske dynamikk dukker de menneskelige aspektene opp. Den kjedelige utenrikspolitikken får hud, hår og et ansikt vi kan relatere til. For ofrene for den norske unnlatenheten fortoner det seg annerledes. Deres hud er fulle av sår, deres hår er brent og deres ansikter fulle av fortvilelse. Vår stilltiende godtakelse av forbrytelsene norske gutter og jenter til daglig deltar i krever slike offer hver eneste dag. Men i norske aviser og i den såkalte Afghanistan-debatten reduseres de til ansiktsløse tall.

Carsten Thomassen var fra begynnelsen av mot norsk støtte til krigen og okkupasjonen av Afghanistan. I en nekrolog i Klassekampen gjengir tidligere kollega Astor Larsen ved samme avis Thomassens klarsynte kritikk av det illusoriske sosialdemokratiske Afghanistan-synspunktet; “De tror at afghanerne kommer til å elske Norge bare det blir satt opp en skolebygning eller boret en brønn”. Svimeslått av denne historieløsheten er det fristende å gripe til den mest opplagte paralellen. Ville vi bejublet tysk skolereising under okkupasjonen av vårt eget land for knappe noenogseksti år siden?

Norsk Afghanistan-politikk har et annet minst like grotesk aspekt. Samtidig som våre soldater myrder videre i demokratiets navn blir ofrene for krigens galskap, flyktningene, sendt tilbake til det krigsrammede hjemlandet med tvang. Krigen er oss så fremmed, så uvesentliggjort av de herskende tanker at det faktum at verdens rikeste land med bombefly og soldater utarmer verdens fattigste, samtidig som vi nekter å ta det minste ansvar for den lidelsen vi er med på å skape, kan avfeies som et billig retorisk poeng. Men denne retorikken er virkelighet for afghaneren som arresteres midt på natta, påføres håndjern og føres til asylfengselet Trandum, der han i ensomhet får tilbringe sine siste fortvilte dager i den sosialdemokratiske velferdsstaten Norge. For han er det slett ikke billig å rope opp om urettferdigheten.

Grunnlaget for dette overgrepet ligger ikke i SVs svik i regjeringa, det ligger ikke i den kyniske byråkraten Terje Sjeggestads tolkning av Utlendingsnemdas forskrifter og heller ikke i Bjarne Håkon Hanssens politiske ansvarsfraskrivelse. Problemet er at denne politikken har et bredt politisk flertall på stortinget i ryggen. Problemet er det øredøvende fraværet av protest hos folkeopinionen. Også spørsmålet om de afghanske flyktningene er aktualisert ved Carsten Thomassens tragiske dødsfall. Attentatet som tok livet av Thomassen skjedde i hovedstaden Kabul, et av områdene som regnes som trygge. Trygge nok til å sende hjem flyktninger altså, men allikevel så utrygt at Utentriksdepartementet fraråder norske statsborgere å reise dit. Så utrygt at norske journalister blir drept på jobb.

Vi er vant til å betrakte det norske som noe trygt, menneskelig og solidarisk. Vi kan kjøpe oss fri ved å gi en skjerv til de årlige tv-aksjonene fordi vi setter vår lit til myten om norsk utenrikspolitikk som en alltid tilstedeværende velgjører. Vi biter på når vi ser Stoltenberg i hyggelig passiar med Kofi Annan på Skavlan fortelle om hvordan vi hver dag sprer demokrati, velferd og almen lykke. Vi kjøper statskanalens prosjisering av det sosialdemokratiske Norge - annerledeslandet. Pøh! Spør du meg er vi snarere på vei til å bli ingenmannslandet. En liten, tykkfallen, sjølrettferdig, Hollywoodnasjon som klamrer seg til sin rikdom og stenger resten av verden med deres ubeleilige problemer ute. Et rosenrødt tøyseland der sjøl venstresida lar seg nedsløve av politikernes virkelighetsfjerne dårskap.

Krigens galskap har korrumpert den norske Afghanistan-debatten. Uendelig tragiske menneskeskjebner kamufleres under tall og grafer. Det er til å bli humanist av. I dagens offentlige Afghanistan-debatt har det blitt meningsløst å delta på politikernes premisser. Diskusjonene om antall soldater og grader av trygghet er bare egna til å omgå det virkelige spørsmålet. Hva gjør “fredsnasjonen” Norge egentlig i Afghanistan?

For http://www.frontlinjer.no

videoinnlegg fra samvirkelaget:

- VI MÅ PROTESTERE!



Fakkeltog og demonstrasjon mot henleggelsen av Obiorasaka lørdag 5. januar, kl. 18.00 fra Jernbanetorget. Møt opp og ta med en venn!

På Facebook? Meld deg på demonstrasjonen her.

ny henleggelse i Obiora-saka:

- EN VERKEBYLL FOR NORSK RETTSSIKKERHET!

Pressemelding fra nettverket Respekt!

Eugene Obiora blei drept av politiet under arrestasjon i September 2006. Saker der mennesker dør under arrestasjon blir rutinemessig sendt til Spesialenheten for politisaker for etterforskning. I denne saken har arbeidskollegaer av politimennene sittet og vurdert hvorvidt politimennene handlet kritikkverdig. Politiet frifant seg selv. Politimennene som var ansvarlige har vært i full jobb fram til nå, ikke blitt suspendert og ikke blitt tiltalt. Drapet på Obiora har rett og slett ikke fått noen konsekvenser.

- Frifinnelsen av de fire politimennene signaliserer at politiet kan drepe fattige svarte menn og slippe unna med det, uttaler Monica Okpe i nettverket Respekt.

- Denne avgjørelsen vil være som en verkebyll for norsk rettsikkerhet i årevis framover.

Respekt! vil nå jobbe for et sivilt søksmål mot politifolkene for at saken allikevel skal kunne prøves i retten. Samtidig vil nettverket sloss for nedleggelse av Spesialenheten for politisaker, og opprettelse av et etterforskningsorgan fullstendig uavhengig av politiet. Anklager om politivold eller rasisme må behandles av folk med spesialkompetanse på området.

- Denne saken er langt fra over! Kampen mot rasisme i det offentlige krever folkelig mobilisering og engasjement, og vi håper derfor at så mange som mulig møter opp ved Justisdepartementet lørdag klokka tre og viser sin solidaritet med Obioras etterlatte, avslutter Monica Okpe.

>> Nettverket Respekt Oslo inviterer til punktmarkering utafor Justisdepartementet, Akersgata 42, lørdag 22. desember klokka 15.00.

Pressekontakt: Monica Okpe - 91 57 45 67
Følg med på www.krevrespekt.no

utlysning:

PÅ FLØTTEFOT

Etter fire fabelaktige år i Fredensborg Autonome Kommunistkollektiv er det slutt. Jeg skal fløtte. I første omgang hjem til stolte Nøtterøy, men seinere til et passende hovedkvarter for kommunistisk subversjon et sted i vår vakre hovedstad. Kampen er ikke tapt kamerater, og jeg lover å fortsette mitt virke som arbeiderklassens talerør fra mitt eksil på øya.

Det er først når du fløtter at du blir klar over hvor mye ting du egentlig har. Til og med en skarve arbeidergutt som meg sjøl klarer å erverve en urovekkende svær mengde materiell eiendom. Herregud, bare bøkene mine er nok til å fylle en middels stor leilighet aleine. I tillegg kommer platene, filmene og alt annet en stakkar har karra til seg gjennom treogtjue år. Ikke minst møbler, som utover sin praktiske funksjon er kjent for å ta masse plass. I den anledning annonserer jeg følgende up for grabs. Er du interessert kan du jo for eksempel sende en mail, hvis ikke går skiten på dynga.

>> To litt over gjennomslitte sofaer i svart skinn. Det er visstnok snakk om designsofaer. Mer interessant er alle som har sovet i dem. Det dreier som en betydelig andel av Norges unge revolusjonære, men også representanter for det kjempende folk fra resten av verden. Den siste som hadde gleden av dem er en av USAs siste gjenlevende marxist-leninister og han kunne bare bekrefte et allerede etablert faktum; de er jævlig gode å sove i.

>> Et hjørneskap i tre fra Ikea. Arbeidsstasjon heter det kanskje. Har inntill nylig husa en stasjonær PC, en scanner og et ukjent antall ringpermer. Ideelt for deg som trenger et hjemmekontor som kan ryddes vekk bare ved å lukke ei dør. Funker helt fint, men er kanskje ikke veldig pent å se på.

>> To nylig tømte bokhyller, også fra Ikea. Var en gang i fordums tid hvite. Ganske slitne, men tjener til sin hensikt.

>> Ett stykk bokhylle/skap, intill nylig fungerende som et slags barskap. Mørkt tre med herlig vulgære striper i gull. Har ei romslig hylle øverst og skap med to dører og to hyller under. Et ikke særlig smakfullt, men dertil velfungerende møbel.

>> En stol i rødt imitert skinn. Lenestol eller hva pokker man skal kalle det. Helt ålreit å sitte i.

>> Åtte stykk flotte gardiner. Ganske lange i kaffelatte-farga stoff med sånne bånd til å knyte dem fast i svart. Håndsydd. Veldig fine, altså!

mer sekthumor:

EI LYSPÆRE TIL

- Hvor mange trotskister trengs det for å skru i ei lyspære?
- Speller ingen rolle, så lenge det skjer nedenfra!

Hi, hi, hi!

material world:

FIRE POLITISK KORREKTE JULEGAVETIPS

Jula er jo som kjent først og framst til for at vi skal bruke mer penger. Hvert år meldes det om nye rekorder i julehandelen. Ei høytid hvor det materielle står i fokus. Handelsstanden ler hele veien til banken, butikksjefene knar seg sjøltilfreds i skrittet og du forbanner dine grandtanter som nekter å dø og dermed koster deg noen hundrelapper av dine surt opptjente kroner i år også. Hvert år tar den høytidelige oppakkingssermonien enda lenger tid enn året i forveien. Personlig kommer jeg aldri til å bli voksen på dette området. Hvert år ligger jeg ved juletreet og vender, vrir, klemmer, rister og lukter på pakkene som har mitt navn på til-og-fra-lappen. Til min fars store forargelse. En så påtatt eietrang ødelegger visst gleden ved å gi bort ting i følge fattern. Og i hans idealistiske ånd vil jeg derfor presentere fire politisk korrekte julegaver som har noe mer ved seg enn bare den beskjedne materielle verdien.

Tidsskrift: Frontlinjer
Frontlinjer er norges eneste antiimperialistiske tidsskrift. Bladet er relativt nytt og nummer tre blei sleppt med brask og bram for noen helger sida. I Frontlinjer kan du lese om all verdens frigjøringsbevegelser og sosiale opprør og ramsalt kritikk av de fleste på den norske venstresida. Bladet byr på egne artikler og analyser, oversatte artikler, historiske tekster, debattstoff, bokanmeldelser og mye annet snadder. I siste nummer finner du tekster om blant annet den palestinske intifadaen, Hamas og frigjøringsteologien, Oktoberrevolusjonen og NKP-kvinenne, Che Guevara, Baskerland, nasjonalismeproblemet på venstresida, Rote Armee Fraktion, Trondheims-modelen og mye, mye mer. Som seg hør og bør for et skikkelig venstreekstremistisk blad mottar Frontlinjer sjølsagt ingen statsstøtte og er derfor avhengig av å verve abonnenter for å sikre en stabil økonomi. Og til hvilken latterlig pris! Ett års abonnement koster 150 kroner og kan bestilles her: Frontlinjer

Bok: På vei mot et nytt Nepal
Solidaritetsorganisasjonen Helselag til Nepal har nettopp kommet med ny bok, denne gangen med opplevelser fra da helselagsaktivister besøkte Gorneti Model Hospital. Boka gir deg et innblikk i den dramatiske demokratikampen i Nepal. Den viser hvilken betydning denne har for fattigbøndene på landsbygda og den viser forskjellen på progressivt solidaritetsarbeid og borgerlig veldedighet. De mange intervjuene, sammen med illustrerende fargebilder, gjør at du kommer under huden på opprørsbevegelsen. Boka bygger på nitten menneskers personlige erfaringer fra en solidaritetsreise til Nepal sommeren 2007. Overskuddet fra salget av boka går sjølsagt til helselagsarbeidet i Nepal. Boka koster 100 kroner , eller 200 kroner til solidaritetspris. Boka kan bestilles fra: Helselag til Nepal

T-skjorte: Obiora
Som gamle lesere av denne bloggen vil kjenne godt til blei norsk-nigerianeren Eugene Ejike Obiora drept av politiet under en arrestasjon utafor et sosialkontor i Trondheim i fjor. Til dags dato har ikke drapet fått noen strafferettslige reaksjoner. Saken er nå til vurdering hos Riksadvokaten for annen gang etter at Spesialenheten for politisaker to ganger har konkludert med at politiet ikke handla kritikkverdig. Kameratene i Rebell Merchandise har i samarbeid med nettverket Respekt! konkludert med at det er uholdbart at politifolk skal få slippe unna med drap bare fordi offeret tilfeldigvis var fattig og svart. Derfor har de laga denne flotte t-skjorta for å signalisere at kampen ikke er over før rettferdighet er oppnådd for Obioras kamerater og etterlatte. Inntektene går sjølsagt til det videre arbeidet med saka. T-skjorta kan bestilles for 200 kroner fra: Rebell Merchandise

Plate: 93 til infinity
Mange har kanskje trodd at Gatas Parlament er nedlagt fordi vi bare har sett dem med kameratene i Hopalong Knut i samarbeidsprosjektet Samvirkelaget en god stund nå. Det kunne ikke vært mindre riktig, i følge gutta sjøl. I 2008 har Gatas holdt på i femten år og slepper sitt tredje album på vårparten. Det går dessuten rykter om en DVD-utgivelse. Men før det kommer altså gateplata 93 til infinity, sånn for å varme opp til neste år. Mixtapen het opprinnelig Rusk, Rask og Remixer, og er etter sigende en slags oppfølger til plata Bootlegs, B-sider & Bestiser. For å illustrere hva slags knallkjøp dette er kan jeg legge til at den forrige mixtapen ikke lenger er å få tak i. Den er så utsolgt at bandet sjøl måtte etterlyse den for å få rippa låtene og lagt dem ut som mp3. Her snakker vi med andre ord bombshit kommunistrap av verdensklasse. Plata koster hundre spenn og kan bestilles hos: Gatas Parlament