ved veis ende:

NEKROLOG VED ANNERLEDESLANDETS DØD

Krigen i Afghanistan har krevd nok et norsk offer. Denne gangen var det ikke en soldat i den norske delen av okkupasjonshæren, men Dagbladets velrenomerte utenriksmedarbeider Carsten Thomassen. Det er påfallende hvor mye virkeligere krigen blir når den krever norske liv. Krig er lidelse og galskap, men dagspressa klarer allikevel å redusere den norske deltakelsen i krigen til et kjedelig utenrikspolitisk problem. Et problem som ikke angår oss vanlige dødelige.

Først når en av våre landsmenn mister livet i krigens groteske dynamikk dukker de menneskelige aspektene opp. Den kjedelige utenrikspolitikken får hud, hår og et ansikt vi kan relatere til. For ofrene for den norske unnlatenheten fortoner det seg annerledes. Deres hud er fulle av sår, deres hår er brent og deres ansikter fulle av fortvilelse. Vår stilltiende godtakelse av forbrytelsene norske gutter og jenter til daglig deltar i krever slike offer hver eneste dag. Men i norske aviser og i den såkalte Afghanistan-debatten reduseres de til ansiktsløse tall.

Carsten Thomassen var fra begynnelsen av mot norsk støtte til krigen og okkupasjonen av Afghanistan. I en nekrolog i Klassekampen gjengir tidligere kollega Astor Larsen ved samme avis Thomassens klarsynte kritikk av det illusoriske sosialdemokratiske Afghanistan-synspunktet; “De tror at afghanerne kommer til å elske Norge bare det blir satt opp en skolebygning eller boret en brønn”. Svimeslått av denne historieløsheten er det fristende å gripe til den mest opplagte paralellen. Ville vi bejublet tysk skolereising under okkupasjonen av vårt eget land for knappe noenogseksti år siden?

Norsk Afghanistan-politikk har et annet minst like grotesk aspekt. Samtidig som våre soldater myrder videre i demokratiets navn blir ofrene for krigens galskap, flyktningene, sendt tilbake til det krigsrammede hjemlandet med tvang. Krigen er oss så fremmed, så uvesentliggjort av de herskende tanker at det faktum at verdens rikeste land med bombefly og soldater utarmer verdens fattigste, samtidig som vi nekter å ta det minste ansvar for den lidelsen vi er med på å skape, kan avfeies som et billig retorisk poeng. Men denne retorikken er virkelighet for afghaneren som arresteres midt på natta, påføres håndjern og føres til asylfengselet Trandum, der han i ensomhet får tilbringe sine siste fortvilte dager i den sosialdemokratiske velferdsstaten Norge. For han er det slett ikke billig å rope opp om urettferdigheten.

Grunnlaget for dette overgrepet ligger ikke i SVs svik i regjeringa, det ligger ikke i den kyniske byråkraten Terje Sjeggestads tolkning av Utlendingsnemdas forskrifter og heller ikke i Bjarne Håkon Hanssens politiske ansvarsfraskrivelse. Problemet er at denne politikken har et bredt politisk flertall på stortinget i ryggen. Problemet er det øredøvende fraværet av protest hos folkeopinionen. Også spørsmålet om de afghanske flyktningene er aktualisert ved Carsten Thomassens tragiske dødsfall. Attentatet som tok livet av Thomassen skjedde i hovedstaden Kabul, et av områdene som regnes som trygge. Trygge nok til å sende hjem flyktninger altså, men allikevel så utrygt at Utentriksdepartementet fraråder norske statsborgere å reise dit. Så utrygt at norske journalister blir drept på jobb.

Vi er vant til å betrakte det norske som noe trygt, menneskelig og solidarisk. Vi kan kjøpe oss fri ved å gi en skjerv til de årlige tv-aksjonene fordi vi setter vår lit til myten om norsk utenrikspolitikk som en alltid tilstedeværende velgjører. Vi biter på når vi ser Stoltenberg i hyggelig passiar med Kofi Annan på Skavlan fortelle om hvordan vi hver dag sprer demokrati, velferd og almen lykke. Vi kjøper statskanalens prosjisering av det sosialdemokratiske Norge - annerledeslandet. Pøh! Spør du meg er vi snarere på vei til å bli ingenmannslandet. En liten, tykkfallen, sjølrettferdig, Hollywoodnasjon som klamrer seg til sin rikdom og stenger resten av verden med deres ubeleilige problemer ute. Et rosenrødt tøyseland der sjøl venstresida lar seg nedsløve av politikernes virkelighetsfjerne dårskap.

Krigens galskap har korrumpert den norske Afghanistan-debatten. Uendelig tragiske menneskeskjebner kamufleres under tall og grafer. Det er til å bli humanist av. I dagens offentlige Afghanistan-debatt har det blitt meningsløst å delta på politikernes premisser. Diskusjonene om antall soldater og grader av trygghet er bare egna til å omgå det virkelige spørsmålet. Hva gjør “fredsnasjonen” Norge egentlig i Afghanistan?

For http://www.frontlinjer.no

bokanmeldelse:

ET KUNNSKAPSLØFT OM NORSKE UTENLANDSOPPDRAG

Aslak Nore: Gud er norsk – soldatene fra fredsnasjonen
Aschehoug 2007

Aslak Nores bokdebut har den noe ambisiøse målsettinga å skrive historia om norske soldater på utenlandsoppdrag. Denne oppgaven mestrer Nore mer enn tålelig godt, sjøl om man som leser flere steder stopper opp og spør seg hvem Nore prøver å være – soldat eller journalist. Tittelen Gud er norsk spiller på et av bokas sentrale poeng, at det i stor grad skyldes rein flaks at ikke flere nordmenn har falt i utenlandstjeneste.

Boka innledes med følelseslada skildringer av Nores tjeneste som soldat i SFOR-styrkene i Bosnia Hercegovina i 1999. Her møter vi den Nore vi kjenner fra avisspaltene – eplekjekk, veslevoksen, sleivkjefta og akkurat så macho at det passerer hos den intelektuelle eliten. Han forteller allikavel ærlig om frykt, forakt og de mindre stolte tradisjonene blant norske soldater på utenlandsoppdrag, som for eksempel sexkjøp.

Over 120.000 norske soldater har tjenestegjort i utlandet sida annen verdenskrig. Nore tar oss med til Libanon, Bosnia, Irak og Afghanistan og går systematisk gjennom de ulike oppdragene norske soldater har hatt. Her byr han på grundig og nyttig sakkunnskap om de ulike konfliktene i områdene. Biten om Tysklandsbrigadene framstår som et litt umotivert vedheng forfatteren har tatt med for å komplettere historia og mangler fortellergleden som preger boka ellers. Nore skriver fargerikt og engasjerende og gjør stor lykke i å gi krigen et menneskelig ansikt. For det er krig det handler om. Han retter skarp skyts mot de norske politikerne som hevder at Norges innsats i for eksempel Kosovo eller Afghanistan ikke innebærer krigshandlinger.

Nore gjør dessuten en del litterære grep som øker bokas leseverdighet. Kombinasjonen av kunnskapsrik historieskriving og engasjerende sjølopplevd erfaring gjør stoffet levende og fargerikt. Blandinga av historie og debatt fungerer sjelden så godt som i Gud er norsk. For Nore stiller flere spørsmål enn han gir entydige svar, spørsmål som er godt egna for å å debattere Norges rolle i internasjonale konflikter. Når er det legitimt for verdenssamfunnet å gripe inn i en annen suveren stats anliggender? Lar ideen om Norge som fredsnasjon seg kombinere med vår deltakelse i ulike intervensjoner opp igjennom åras løp? Her nærmest leker Nore med det paradoksale problemet rundt fredsnasjonen som har sendt over 120.000 soldater på utenlandsoppdrag. Samtidig konkluderer han klart på ett punkt – krig kan være et nødvendig onde. Undertegnede ville nok ofte vært uenig i forfatterens vurderinger på dette området. Uansett er boka godt egna til øke kunnskapsnivået om de norske soldater i utlandet og vil forhåpentlig bidra til en bedre debatt om emnet.

Anmeldelsen er trykket i Frontlinjer 3/2007.

et antiimperialistisk hjertesukk:

BJØRN JACOBSENS KRIG

Det er sjølsagt ille nok at Norge er med på krigen i Afghanistan. Krig er lidelse og galskap. Det er sjølsagt minst like ille at vi sender flyktninger tilbake til selvsamme krig, nå mest til det nordlige Afghanistan som jo er så trygt. At norske soldater blir drept der er tydeligvis ikke noe tegn på at sikkerhetssituasjonen er dårlig. Det er sjølsagt også ille at norske gutter dør for amerikanske økonomiske interesser i en krig alle tenkende vesener ser at vi ikke kan vinne. Alt dette er opprørende og trist, men værst akkurat nå er splittelsen blant våre venner i SV.

Det finnes gode, ærlige antiimperialister og krigsmotstandere i SV. Partiets forsvarspolitiske talsmann Bjørn Jacobsen har imidlertid den siste tida med all tydelighet demonstrert at han ikke er en av dem. Jacobsen framstår som ei hodeløs, kaklende høne med en alvorlig sviktende virkelighetsforståelse. I følge Jacobsen er det slett ikke krig i Afghanistan, i hvert fall ikke i nord der de norske ISAF-styrkene opererer. Krigshandlinger muligens, men ikke krig. Den pressede Jacobsen tviholder på ideen om at det var en seier da SV godtok intensjonsvedtaket i Soria Moria-erklæringa om å styrke ISAF-støtten mot at de norske styrkene ble trukket ut av Operation Enduring Freedom. Som om det lille emblemet på jakkeslaget gjør noen forskjell for den jevne afghanske borger. Afghanistan-ekspertene står i kø med rapporter om at afghanerne ser ISAF og OEF som likeverdige parter i et okkupasjonsapparat de ønsker til helvete. At SV stadig tillater en av sine ledende politikere å kamuflere deres mest råtne kompromiss som en seier uten flere protester ligger utenfor min fatteevne.

Jacobsen benytter også en hver anledning til å skryte av den gode kommunikasjonen mellom ISAF-styrkene og de afghanske myndighetene. Man kan jo spørre seg om mannen har slått seg i huet, stakkar. Det virker som om Jacobsen slett ikke har fått med seg at det afghanske regimet i økende grad protesterer mot både ISAFs og OEFs "ulykker" som koster stadig flere afghanske sivile livet. Protestene blir sjølsagt kaldt ignorert. Jaggu sa jeg god kommunikasjon! Og om det nå faktisk hadde vært en god kommunikasjon mellom okkupasjonsstyrkene og Karzai-regimet ville det da virkelig ikke vært noe å skryte av fra et SV-ståsted! Veit Jacobsen egentlig hvem som sitter i regjering i Afghanistan? Har han glemt at Karzai sammen med halvparten av regjeringsstaben blei fløyet inn av invasjonsstyrkene i 2001? Har han glemt at den andre halvparten av regjeringa er anklaga for alvorlige krigsforbrytelser mot det afghanske folk? Og at de samme menneskene vedtok et generelt krigsforbryteramnesti som svar på tiltale? Er det disse folka SV vil spille ball med?

I de seks åra krigen har rast i det herjede Afghanistan har voldshandlingene bare økt i omfang. Motstandsbevegelsen vokser for hver dag og det er vanskelig å argumentere for at krigen har betydd noe tilbakeslag for terrorismen. Krigen har dramatisk forverra livsvilkåra til sivilbefolkninga. Det er rett og slett dårlig med rasjonelle argumenter for at de norske styrkene skal bli værende i landet. Og det er synd, fryktelig synd, å ikke ha med SV på laget i kampen for å få gutta våre hjem.

>> Kom på demonstrasjon for å få de norske soldatene hjem, mot NATOs okkupasjonskrig i Afghanistan og den norske krigsdeltakelsen lørdag 24. november, kl 13.00 på Eidsvolls plass, foran Stortinget.

>> Skriv under på oppropet Hent soldatene hjem!