debut for veteraner:

KIDSA HAR ALLTID RETT

Førstkommende lørdag debuterer jeg som boom-operatør på Cinemateket. Det har seg sånn at når kara gutta boys i Gatas Parlament slepper plate blir det gjerne litt ekstra ståhei. Denne gangen er det ikke drapstrusler mot politikere eller uklarerte samples det dreier seg om, men derimot film. Plata Kidsa har alltid rett er filma i sin helhet og Gatas Parlament blir dermed de første som kan invitere til kinopremiere på et album. I tillegg til musikkvideoene fra plata inneholder DVDen alle de tidligere videoene pluss litt nytt visuelt snadder.

I tillegg til nevnte boom-operering medvirker undertegnede i halvannen video. Jeg forventer derfor å se alle venner og kjente på Cinemateket lørdag klokka 20.00. Det koster nitti spenn. Hvis du vil være sikker på å sikre deg plass kan du bestille billett på gataskino@gmail.com.

Plata, som altså kommer med DVD, kan du bestille her.

Og mens vi venter - kos dere med Hokus Pokus:

noen høyere?

AL NAKBKA SEKSTI ÅR

Det er mange jubileer om dagen. Til tross for at vi lever i svært så omskiftelige tider synes vi mest opptatt av ting som har skjedd for lenge sida. I år er det for eksempel hundreogseksti år sida Det kommunistiske manifest kom ut for første gang, femti år sida Grandmaster Flash blei født og førti år sida opprørsåret nittensekstiåtte.

Ikke minst er det seksti år sida staten Israel blei oppretta. Dette skammens jubileum er dessuten ikke begrensa til fortid. Israel spiser stadig mer av Palestina og apartheid-politikken blir stadig mer brutal. Ikke mye å feire! Utenriksminister Jonas Gahr Støre er imidlertid uenig med undertegnede og gratulerer den israelske staten med sine seksti blodige år. Hvis noen tvilte ligger altså den sosialdemokratiske Israel-støtten fast, også med SV i regjering.

I magasinet Frontlinjer har vi valgt å markere jubileet gjennom tre gode artikler om Midt-Østen. To av dem utgjør en debatt mellom forfatterne Michael Neumann og Kathy Christison rundt spørsmålet om en- eller tostatsløsning i Palestina. Den tredje er en artikkel av Mathias Bismo om den glemte rasismen mot mizrahi-jødene i Israel. Bladet kan bestilles her.

Det er flere som marker jubileet på fornuftig vis. Rapduoen Hank & Mari slapp nettopp singelen Triks og slagord, men har valgt å kline til med enda ei låt i anledning apartheidstatens fødselsdag. Tittelen på låta Rist det av deg spiller på den norske oversettelsen av det arabiske ordet Intifada. Det er på tide at noen trekker ut kontakta til Sharon, skal vi tro de unge rapsterne. Låta kan nytes her.

Ellers håper jeg å se dere alle i demonstrasjonen foran Stortinget kl. 18.30 på torsdag. Den blir arrangert av Palestinakomiteen i Oslo. Finnes også på Facebook.

bokanmeldelse:

- Ingen hvide flag, vi er først lige begyndt!

Andreas Karker: Jagtvej 69 - historien om et hus. Lindhardt og Ringhof 2007. 149 sider.

Andreas Karker, til daglig journalist i Dagbladet BT, har skrevet boka Jagtvej 69 om det etterhvert sagnomsuste ungdomshuset på Nørrebro. Hvorfor det virkelig er en sagnomsust adresse, forklarer forfatteren allerede fra bokas første sider. Den starter dramatisk som en actionfilm, og vi får historia om ryddinga av huset i fjor fra perspektivet til to unge og relativt ferske aktivister. Men om boka begynner med slutten, så fortsetter den med begynnelsen. Karker har gjort et dypdykk i husets historie. En radikal tradisjon som spenner seg helt tilbake til attenhundretallets arbeiderkamper beskrives.

Huset blei oppført i 1897 som Arbejderenes Forsamlingsbygning og skifta seinere navn til Folkets Hus. Karker har tydelig leita etter de gode historiene om husets tidlige år, og han har funnet dem. Blant annet peker han på de slående paralellene mellom aktivitetene på huset den gang og i vår tid. Jagtvej 69 var opprinnelig ment å huse et arbeidertivoli for folk som ikke hadde råd til å ta del i borgerskapets kulturliv, men pengene strakk ikke til. I stedet blei huset arena for juletrefester, teaterforestillinger og dessuten boksekamper søndag formiddag i kirketida. Og politiske møter, sjølsagt. Det er i sannhet ikke hvem som helst som har vært på møter i Jagtvej 69! Karker forteller med stor formidlingsiver hvordan storheter som Clara Zetkin, Alexandra Kollontaj, Rosa Luxemburg og sjølveste Lenin gjesta Folkets Hus.

Sjøl om forfatteren skriver best om huset i gamle dager, er det tida etter at det blei okkupert av radikale ungdommer i 1982 som opptar flest sider. I 1982 var huset i kommunalt eie, for å forhindre riving på grunn av dets historiske betydning. Den såkalte BZ-bevegelsen som hadde sin ekvivalent i Ungmob og Blitz her hjemme, ga huset et nytt navn, Ungeren. Karker har funnet fram til flere som var med på å vinne huset den gang. De bidrar med morsom og spennende gjenfortelling. Sjøl om mye nok mangler eller er bevisst utelatt, presenterer Karker et imponerende resymè av det politiske og kulturelle mangfoldet rundt huset gjennom åras løp.

Sjøl om forfatteren unektelig må kunne sies å tilhøre borgerpressa, er han bare unntaksvis for rask til å heve pekefingeren. Det skal sies at de tidvis svært voldelige kampene rundt huset ikke likner på noe vi kjenner fra Norge. Karker gjør heller ingen forsøk på å skjønnmale Faderhuset, den religiøse sekta som kjøpte huset av København Kommune med mål om å kaste ut ungdommene. Tvert i mot beskriver han dem som ei farlig og indoktrinerende sekt, styrt med jernhånd av en karismatisk leder. Forfatterens underliggende moralske dom faller til Ungerens fordel når han resiterer aktivistenes banner på husveggen da salget blei kjent: "Til salgs. Inkluderer 500 steinkastende voldspsykopater fra helvete!"

Det rike bildegalleriet i boka må også nevnes, knapt ei eneste side er uten illustrasjoner. Det gjør boka ekstra flott å bla i. Karker har funnet fram haugevis av bilder fra husets lange og brokete historie. Vi får ta del i doven lykke over en bajer i haven, energiske pønkkonserter og brennende biler i Københavns gater. Og vi får ta del i Ground 69, som aktivistene kaller tomta der huset stod fram til i fjor høst. Kanskje er det nettopp bildene av det åpne krateret som inspirerer til å kjempe for vårt hjemlige Blitz, neste gang det trues av politikernes strømlinjeforma kulturpolitikk.

Da sosialdemokratenes overborgermester Egon Weidekamp gikk av i 1989, uttalte han at det bare var to ting han angra på i sin tid som overborgermester; "At han var med på å fjerne sporvognene og at han ga bz'erne et ungdomshus". Det vitner om at ungdommen på Nørrebro har gjort noe riktig.

Anmeldelsen stod på trykk i Frontlinjer 1 2008.

dialog med dinosaurer:

SØPPEL - EN RAFFINERT FORM FOR ASYMMETRISK KRIGFØRING

Man får gjerne helt nye perspektiver på ting når man flytter hjem til fossilene etter flere år som ansvarlig og sjølstendig ungdom. Dagens gullkorn kom fra min noe resignerte far etter en lengre diskusjon om imperialismen:

"Hvis du virkelig vil ha slutt på krigen i Afghanistan så kan du begynne med å gå ut med søpla!"

That'll show 'em!

ny video:

INTERMISSION

Langt mellom oppdateringene, jeg veit det. Men kos dere med følgende i påvente av kommende tumlerier:




Videoen er den første av en lang rekke fra det kommende albumet til Gatas Parlament. Albumet er venta en gang i mai og det går dessuten rykter om en DVD i anledning bandets femtenårsjubileum.

kan skje den beste:

JEG HAR BLITT REDAKTØR!

Så har jeg altså blitt redaktør. Tjo! Bladet heter Frontlinjer og har du fulgt remotely med på Tumleplassen i det siste bør du ha fått med deg et og annet diskret reklameinnslag. Frontlinjer har som utgangspunkt at vi vil være et samlingspunkt for antiimperialister i Norge. Samtidig vil vi skape debatt og ta et oppgjør med den konsensuspregede husroen som preger solidaritetsrørsla og den øvrige venstresida. Ingen vedtatt sannhet skal få stå uimotsagt. Ingen aktører kan føle seg trygge på at de ikke vil bli kritisert. Men vi ønsker også alle velkomne til å svare på kritikk, rette kritikk mot oss sjøl eller starte viktige debatter på eget initiativ. Frontlinjer skal ikke være nok et direktiv fra ytterste venstre om hva som for øyeblikket er de riktige tinga å mene. Vi skal være et forum for meningsbrytning, skarp debatt og teoriutvikling.

Frontlinjer har dessuten ambisjoner om mer enn bare å lage blad. Vi jobber for tida med en nettavis som vil bli mer nyhetsorientert og hyppigere oppdatert enn de eksisterende sidene. I tillegg arbeider vi med ymse utenlandsprosjekter og håper å kunne tilby aktivister turer til både Libanon og Baskerland i løpet av sommeren og høsten. Foreløpig er det bare økonomien som setter begrensinger for hva vi kan få til. Idèene er mange.

Jeg forventer altså at alle venner og bekjente sporenstreks tegner abonnement! Vi trenger abonnenter for å sikre en stabil økonomi (Frontlinjer vil ikke ha smuler fra de rikes bord og mottar ingen statsstøtte må vite). Det koster hundreogfemti spenn i året og sikrer deg minimum fem utgaver, kanskje fler. Noen utfordirnger i farta, også? Ok! Farsan, du har jo sagt så mye pent om oss. Zagen, du har et akkurat passe autistisk forhold til ytterste venstre til å få utbytte av bladet. Christian, nå som du er utmeldt og partiløs trenger du et nytt politisk alibi! Lysbakken, du må jo holde deg oppdatert på alle de urimelige anklagene mot partiet ditt. VamPus? Tør du?

george habash er død:

AL-HAKIM

Den palestinske politikeren og frihetskjempen George Habash er død. Habash var generalsekretær i PFLP sida stiftelsen i 1967 fram til 2000 da han gikk av på grunn av sviktende helse.

George Habash blei født i 1926 i Lydda, Palestina. Hans familie blei fordrevet som flyktninger etter opprettelsen av Israel i 1948. Hjembyen hans Lydda er i dag israelsk Lod. Etter å ha studert medisin ved American University of Beirut i Libanon arbeidet han som lege i palestinske flyktingeleire i Amman, og engasjerte seg i den panarabiske Bevegelsen av arabiske nasjonalister. Etter de arabiske statenes nederlag i Seksdagerskrigen i 1967 sørget Habash for at den palestinske fløyen innafor Bevegelsen av arabiske nasjonalister tok en marxist-leninistisk retning, med hjelp fra en annen palestinsk lege, Wadi Haddad. Dette førte til at de to grunnla PFLP i 1967.

PFLP er mest kjent for sin kampanje av flykapringer og andre spektakulære militante aksjoner gjennom søttitallet. Disse aksjonene skulle i følge Habash og Haddad tvinge verdenspressas oppmerksomhet mot det palestinske problem. Om man ikke alltid har vært enig med PFLP i deres valg av metoder har de utvilsomt gjort det vanskeligere å ignorere palestinernes desperate frihetskamp.

Habash og PFLP var lenge en viktig opposisjon mot Yassir Arafat i PLO og kritiserte mye av Arafats forhandlinger med Israel. Habash var også motstander av tostatsløsninga og av den i dag for lengst havarerte Oslo-avtalen. Habash satt aldri sin fot i de palestinske selvstyreområdene. Allikevel har palestinernes president Mahmoud Abbas erklært tre dagers landesorg og beordra flagging på halv stang i de palestinske selvstyreområdene.

- Denne historiske leders død er et stort tap for den palestinske sak og for det palestinske folk, som han kjempet for i 60 år, heter det i en erklæring fra Abbas.