tirsdag 13. mai 2008

bokanmeldelse:

- Ingen hvide flag, vi er først lige begyndt!

Andreas Karker: Jagtvej 69 - historien om et hus. Lindhardt og Ringhof 2007. 149 sider.

Andreas Karker, til daglig journalist i Dagbladet BT, har skrevet boka Jagtvej 69 om det etterhvert sagnomsuste ungdomshuset på Nørrebro. Hvorfor det virkelig er en sagnomsust adresse, forklarer forfatteren allerede fra bokas første sider. Den starter dramatisk som en actionfilm, og vi får historia om ryddinga av huset i fjor fra perspektivet til to unge og relativt ferske aktivister. Men om boka begynner med slutten, så fortsetter den med begynnelsen. Karker har gjort et dypdykk i husets historie. En radikal tradisjon som spenner seg helt tilbake til attenhundretallets arbeiderkamper beskrives.

Huset blei oppført i 1897 som Arbejderenes Forsamlingsbygning og skifta seinere navn til Folkets Hus. Karker har tydelig leita etter de gode historiene om husets tidlige år, og han har funnet dem. Blant annet peker han på de slående paralellene mellom aktivitetene på huset den gang og i vår tid. Jagtvej 69 var opprinnelig ment å huse et arbeidertivoli for folk som ikke hadde råd til å ta del i borgerskapets kulturliv, men pengene strakk ikke til. I stedet blei huset arena for juletrefester, teaterforestillinger og dessuten boksekamper søndag formiddag i kirketida. Og politiske møter, sjølsagt. Det er i sannhet ikke hvem som helst som har vært på møter i Jagtvej 69! Karker forteller med stor formidlingsiver hvordan storheter som Clara Zetkin, Alexandra Kollontaj, Rosa Luxemburg og sjølveste Lenin gjesta Folkets Hus.

Sjøl om forfatteren skriver best om huset i gamle dager, er det tida etter at det blei okkupert av radikale ungdommer i 1982 som opptar flest sider. I 1982 var huset i kommunalt eie, for å forhindre riving på grunn av dets historiske betydning. Den såkalte BZ-bevegelsen som hadde sin ekvivalent i Ungmob og Blitz her hjemme, ga huset et nytt navn, Ungeren. Karker har funnet fram til flere som var med på å vinne huset den gang. De bidrar med morsom og spennende gjenfortelling. Sjøl om mye nok mangler eller er bevisst utelatt, presenterer Karker et imponerende resymè av det politiske og kulturelle mangfoldet rundt huset gjennom åras løp.

Sjøl om forfatteren unektelig må kunne sies å tilhøre borgerpressa, er han bare unntaksvis for rask til å heve pekefingeren. Det skal sies at de tidvis svært voldelige kampene rundt huset ikke likner på noe vi kjenner fra Norge. Karker gjør heller ingen forsøk på å skjønnmale Faderhuset, den religiøse sekta som kjøpte huset av København Kommune med mål om å kaste ut ungdommene. Tvert i mot beskriver han dem som ei farlig og indoktrinerende sekt, styrt med jernhånd av en karismatisk leder. Forfatterens underliggende moralske dom faller til Ungerens fordel når han resiterer aktivistenes banner på husveggen da salget blei kjent: "Til salgs. Inkluderer 500 steinkastende voldspsykopater fra helvete!"

Det rike bildegalleriet i boka må også nevnes, knapt ei eneste side er uten illustrasjoner. Det gjør boka ekstra flott å bla i. Karker har funnet fram haugevis av bilder fra husets lange og brokete historie. Vi får ta del i doven lykke over en bajer i haven, energiske pønkkonserter og brennende biler i Københavns gater. Og vi får ta del i Ground 69, som aktivistene kaller tomta der huset stod fram til i fjor høst. Kanskje er det nettopp bildene av det åpne krateret som inspirerer til å kjempe for vårt hjemlige Blitz, neste gang det trues av politikernes strømlinjeforma kulturpolitikk.

Da sosialdemokratenes overborgermester Egon Weidekamp gikk av i 1989, uttalte han at det bare var to ting han angra på i sin tid som overborgermester; "At han var med på å fjerne sporvognene og at han ga bz'erne et ungdomshus". Det vitner om at ungdommen på Nørrebro har gjort noe riktig.

Anmeldelsen stod på trykk i Frontlinjer 1 2008.

1 kommentar:

fnord sa...

Jeg savner ungeren!

Tumleplassen kjører på Blogger, sur kaffe og revolusjonært pågangsmot. Giving blogging a bad name since 2005.