edder og galle:

TJUEÅRSKRISE

Jeg regner meg sjøl for å være en over gjennomsnittet ålreit fyr. Jeg slår ikke damer, jeg dealer ikke dop og jeg betaler min skatt med glede. Er det da i orden at jeg hater Anders Danielsen Lie? Fyren har ikke engang fyllt tredve, men er mer suksessrik på flere områder enn de fleste av oss noen gang kommer til å bli på ett. Også så jævlig synlig han er. Han kan jo drive en stakkar til vanvidd!

De fleste av dere husker han sikkert best som Herman i filmen med samme navn, basert på boka av Lars Saabye Christensen, stadig med samme navn. Som elleveåring debuterte han i denne følelseslada tristessen om unggutten Herman som i en alder av elleve år mister håret og blir skalla. Vi følger Herman gjennom hans vanskelige hverdag, gjennom voldsomme humørsvingninger og irrasjonell oppførsel før han gripes av sjølerkjennelse og lærer å akseptere seg sjøl for den han er. At en så ung skuespiller var i stand til å portrettere de voksnes angst så overbevisende og troverdig ga filmen stor suksess. Den vant ei rekke priser og blei til og med vist på kino i USA. Elleve år var han da!

Deretter gikk det seksten år før vi så noe mer til han. I fjor spilte han hovedrollen i Joachim Triers spillefilmdebut Reprise. Filmen som ga kritikerne trua tilbake på norsk film. Reprise blir beskrivi som en rik, kompleks film med fantastisk fortellerstruktur, brilliant karakterutvikling og selvfølgelig oppsiktsvekkende godt skuespill. En av de som tydeligvis vekker oppsikt er den unge Anders Danielsen Lie i rollen som den moderne vestkantgutten Philip. Philip er tilfeldigvis temmelig kjekk, velkledd, kultivert og intelligent. En rolle som passer for Anders Danielsen Lie der altså. Sammen med sine venner har Philip bekymringsløst dyrka pønk, ironi og deres felles litterære forbilder. Problemene kommer når Philip debuterer som forfatter, stormforelsker seg i Kari, blir gal og havner på Dikemark. Jeg skal være den første til å innrømme at filmen er jævlig bra. Den er intelligent, trist, morsom og velkomponert. Og Danielsen Lie får selvfølgelig mye av æren. I etterkant av filmen blei han dessuten kåra til Norges mest sexy mann!

Men det slutter ikke her. For unge Danielsen Lie har sjølsagt ikke kasta bort de seksten åra mellom debuten og oppfølgeren på drømmerier og tøv. Mannen er også ferdigutdannet lege. Som om han trengte penga, liksom. Men nei, han liker vel å jobbe med mennesker, tenker jeg. En skulle tru at skuespillerkarrieren ville tilfredsstille behovet hans for å trøkke det breide gliset sitt fram i offentligheta, men den gang ei. I egenskap av sin legegjerning har han trua til seg en sexspalte i Dagbladet Fredag. Hver uke smiler Anders Danielsen Lie til deg, den alvorlige men positive Anders, og svarer på alt du måtte lure på om sex. Er det farlig å onanere? Er kjønnsleppene mine for store? Kan man bli gravid av oralsex? Er klitoris et islandsk flyselskap? Og i samme øyeblikk som vi begynte smått å irritere oss over at Danielsen Lie presser sin vellykethet på oss i stadig flere kanaler dukker han faen meg opp som vinspaltist i damebladet Elle. Har dere sett makan til prestisjekåthet? Nå er han liksom vinkjenner også!

Det var imidlertid da jeg oppdaga musikken at det virkelig tippa over. Fyren er selvfølgelig også musiker. Singer/songwriter faktisk. Men han har ikke nøyd seg med en slapp akustisk gitar, nei. I tillegg til den spiller han også piano og allskens eksotiske blåsere. Han klarte nemlig ikke å bestemme seg over hvilket instrument han likte best, multitalentet. Der har du hans kors å bære, liskom. Ikke er låtene så halvgærne heller. Debutalbummet This is Autism er for øvrig rett rundt hjørnet.

Etter at jeg oppdaga musikeren Anders Danielsen Lie begynte jeg å bli bekymra på alvor. Nå støter jeg på Anders Danielsen Lie over alt. På jobben, på byen, på trikken, i bokhandelen. Han kommer ofte gående mot meg som om vi var gamle kjente mens han smiler det bekymringsløse, varme smilet sitt. Ett kritthvitt glis i verdens retteste tanngard. Usedvanlig velkledd rusler han rundt og krøsser mine veier påfallende ofte. Gjerne ledsaget av den smellvakre modellkjærsten sin. Jeg er rett og slett i ferd med å drukne i Anders Danielsen Lies suksess og jeg orker faen ikke mer! Her har fyren spilt i to av norgeshistoriens beste spillefilmer, han er utdanna lege, er spaltist i flere annerkjente blader og aviser og er en langt over gjennomsnittet habil musiker. Jeg derimot har ingen utdannelse, ingen penger, er singel, lærte aldri å spille gitar og fra nyttår av uten både jobb og bosted. Jeg innser dessuten at jeg aldri kommer til å bli kåra til Norges mest sexy mann.

Her om dagen leste jeg om fenomenet psykologene kaller tjueårskrisa. Det er spesielt vanlig blant unge intelektuelle herremenn på min alder. Vi som under hele vår oppvekst har blitt fortalt at vi alle skal bli popstjerner, romanforfattere og kortfilmregissører har en lei tendens til å bryte sammen når det røyner på og vi skjønner at vi faktisk må jobbe og betale skatt som alle andre. Jeg er redd jeg nærmer meg et sånt sammenbrudd. Så hva har du tenkt å gjørra med det, Anders Danielsen Lie? Hæ?

bokanmeldelse:

ET KUNNSKAPSLØFT OM NORSKE UTENLANDSOPPDRAG

Aslak Nore: Gud er norsk – soldatene fra fredsnasjonen
Aschehoug 2007

Aslak Nores bokdebut har den noe ambisiøse målsettinga å skrive historia om norske soldater på utenlandsoppdrag. Denne oppgaven mestrer Nore mer enn tålelig godt, sjøl om man som leser flere steder stopper opp og spør seg hvem Nore prøver å være – soldat eller journalist. Tittelen Gud er norsk spiller på et av bokas sentrale poeng, at det i stor grad skyldes rein flaks at ikke flere nordmenn har falt i utenlandstjeneste.

Boka innledes med følelseslada skildringer av Nores tjeneste som soldat i SFOR-styrkene i Bosnia Hercegovina i 1999. Her møter vi den Nore vi kjenner fra avisspaltene – eplekjekk, veslevoksen, sleivkjefta og akkurat så macho at det passerer hos den intelektuelle eliten. Han forteller allikavel ærlig om frykt, forakt og de mindre stolte tradisjonene blant norske soldater på utenlandsoppdrag, som for eksempel sexkjøp.

Over 120.000 norske soldater har tjenestegjort i utlandet sida annen verdenskrig. Nore tar oss med til Libanon, Bosnia, Irak og Afghanistan og går systematisk gjennom de ulike oppdragene norske soldater har hatt. Her byr han på grundig og nyttig sakkunnskap om de ulike konfliktene i områdene. Biten om Tysklandsbrigadene framstår som et litt umotivert vedheng forfatteren har tatt med for å komplettere historia og mangler fortellergleden som preger boka ellers. Nore skriver fargerikt og engasjerende og gjør stor lykke i å gi krigen et menneskelig ansikt. For det er krig det handler om. Han retter skarp skyts mot de norske politikerne som hevder at Norges innsats i for eksempel Kosovo eller Afghanistan ikke innebærer krigshandlinger.

Nore gjør dessuten en del litterære grep som øker bokas leseverdighet. Kombinasjonen av kunnskapsrik historieskriving og engasjerende sjølopplevd erfaring gjør stoffet levende og fargerikt. Blandinga av historie og debatt fungerer sjelden så godt som i Gud er norsk. For Nore stiller flere spørsmål enn han gir entydige svar, spørsmål som er godt egna for å å debattere Norges rolle i internasjonale konflikter. Når er det legitimt for verdenssamfunnet å gripe inn i en annen suveren stats anliggender? Lar ideen om Norge som fredsnasjon seg kombinere med vår deltakelse i ulike intervensjoner opp igjennom åras løp? Her nærmest leker Nore med det paradoksale problemet rundt fredsnasjonen som har sendt over 120.000 soldater på utenlandsoppdrag. Samtidig konkluderer han klart på ett punkt – krig kan være et nødvendig onde. Undertegnede ville nok ofte vært uenig i forfatterens vurderinger på dette området. Uansett er boka godt egna til øke kunnskapsnivået om de norske soldater i utlandet og vil forhåpentlig bidra til en bedre debatt om emnet.

Anmeldelsen er trykket i Frontlinjer 3/2007.

før det er for seint:

SEKTHUMOR

Etter en diskusjon med Tiram på pubquiz her forleden innså jeg at dette er humor som må bevares for ettertida. Hvis du ikke skjønner hvorfor det er morsomt så er det ikke for deg. Sorry Borry!

- Hvor mange AKPere trengs det for å skru i ei lyspære?
- Det er hemmelig!

- Hvor mange RVere trengs det for å skru i ei lyspære?
- Spiller ingen rolle, så lenge AKP får skylda når pæra går.

- Hvor mange ISere trengs det for å skru i ei lyspære?
- Alle sammen, for de vil garantert bli splitta i forsøket!

- Hvor mange medlemmer av Tjen Folket! trengs det for å skru i ei lyspære?
- Begge to!

et antiimperialistisk hjertesukk:

BJØRN JACOBSENS KRIG

Det er sjølsagt ille nok at Norge er med på krigen i Afghanistan. Krig er lidelse og galskap. Det er sjølsagt minst like ille at vi sender flyktninger tilbake til selvsamme krig, nå mest til det nordlige Afghanistan som jo er så trygt. At norske soldater blir drept der er tydeligvis ikke noe tegn på at sikkerhetssituasjonen er dårlig. Det er sjølsagt også ille at norske gutter dør for amerikanske økonomiske interesser i en krig alle tenkende vesener ser at vi ikke kan vinne. Alt dette er opprørende og trist, men værst akkurat nå er splittelsen blant våre venner i SV.

Det finnes gode, ærlige antiimperialister og krigsmotstandere i SV. Partiets forsvarspolitiske talsmann Bjørn Jacobsen har imidlertid den siste tida med all tydelighet demonstrert at han ikke er en av dem. Jacobsen framstår som ei hodeløs, kaklende høne med en alvorlig sviktende virkelighetsforståelse. I følge Jacobsen er det slett ikke krig i Afghanistan, i hvert fall ikke i nord der de norske ISAF-styrkene opererer. Krigshandlinger muligens, men ikke krig. Den pressede Jacobsen tviholder på ideen om at det var en seier da SV godtok intensjonsvedtaket i Soria Moria-erklæringa om å styrke ISAF-støtten mot at de norske styrkene ble trukket ut av Operation Enduring Freedom. Som om det lille emblemet på jakkeslaget gjør noen forskjell for den jevne afghanske borger. Afghanistan-ekspertene står i kø med rapporter om at afghanerne ser ISAF og OEF som likeverdige parter i et okkupasjonsapparat de ønsker til helvete. At SV stadig tillater en av sine ledende politikere å kamuflere deres mest råtne kompromiss som en seier uten flere protester ligger utenfor min fatteevne.

Jacobsen benytter også en hver anledning til å skryte av den gode kommunikasjonen mellom ISAF-styrkene og de afghanske myndighetene. Man kan jo spørre seg om mannen har slått seg i huet, stakkar. Det virker som om Jacobsen slett ikke har fått med seg at det afghanske regimet i økende grad protesterer mot både ISAFs og OEFs "ulykker" som koster stadig flere afghanske sivile livet. Protestene blir sjølsagt kaldt ignorert. Jaggu sa jeg god kommunikasjon! Og om det nå faktisk hadde vært en god kommunikasjon mellom okkupasjonsstyrkene og Karzai-regimet ville det da virkelig ikke vært noe å skryte av fra et SV-ståsted! Veit Jacobsen egentlig hvem som sitter i regjering i Afghanistan? Har han glemt at Karzai sammen med halvparten av regjeringsstaben blei fløyet inn av invasjonsstyrkene i 2001? Har han glemt at den andre halvparten av regjeringa er anklaga for alvorlige krigsforbrytelser mot det afghanske folk? Og at de samme menneskene vedtok et generelt krigsforbryteramnesti som svar på tiltale? Er det disse folka SV vil spille ball med?

I de seks åra krigen har rast i det herjede Afghanistan har voldshandlingene bare økt i omfang. Motstandsbevegelsen vokser for hver dag og det er vanskelig å argumentere for at krigen har betydd noe tilbakeslag for terrorismen. Krigen har dramatisk forverra livsvilkåra til sivilbefolkninga. Det er rett og slett dårlig med rasjonelle argumenter for at de norske styrkene skal bli værende i landet. Og det er synd, fryktelig synd, å ikke ha med SV på laget i kampen for å få gutta våre hjem.

>> Kom på demonstrasjon for å få de norske soldatene hjem, mot NATOs okkupasjonskrig i Afghanistan og den norske krigsdeltakelsen lørdag 24. november, kl 13.00 på Eidsvolls plass, foran Stortinget.

>> Skriv under på oppropet Hent soldatene hjem!

ny tumleplass:

TILBAKE?

Tja, si det. Det var på tide med en aldri så liten oppussing. På meg virker det som om lufta har gått litt ut av blogg-ballongen, men jeg har nå engang så mye meninger om mangt og et sted må jeg jo spy dem ut. At fabelaktige Sonitus er oppe og kjører igjen er en slags motivasjon. Jeg lover allikavel ingenting i forhold til oppdateringer og den slags, men jeg håper å klare å poste mer enn på slutten av Tumleplassen v.01. Det kommer sannsynligvis litt mer seriøst stoff enn tidligere, litt lengre artikler og sånn. Skjønt gudene veit. Her kan alt skje.

Dersom noen lurer finnes den gamle Tumleplassen med alle postene fortsatt. Den er bare flytta til http://www.tumlearkivet.blogspot.com. Jeg legger en permanent link til den nederst i sidebaren. Dette for å ta vare på det gamle rælet samtidig med at alle som stadig linker til meg skal få sleppe å pese med å oppdatere linken.

Tips, ønsker, ris, ros og så videre mottas med takk på blirf@online.no eller i kommentarfeltet.