torsdag 17. januar 2008

ved veis ende:

NEKROLOG VED ANNERLEDESLANDETS DØD

Krigen i Afghanistan har krevd nok et norsk offer. Denne gangen var det ikke en soldat i den norske delen av okkupasjonshæren, men Dagbladets velrenomerte utenriksmedarbeider Carsten Thomassen. Det er påfallende hvor mye virkeligere krigen blir når den krever norske liv. Krig er lidelse og galskap, men dagspressa klarer allikevel å redusere den norske deltakelsen i krigen til et kjedelig utenrikspolitisk problem. Et problem som ikke angår oss vanlige dødelige.

Først når en av våre landsmenn mister livet i krigens groteske dynamikk dukker de menneskelige aspektene opp. Den kjedelige utenrikspolitikken får hud, hår og et ansikt vi kan relatere til. For ofrene for den norske unnlatenheten fortoner det seg annerledes. Deres hud er fulle av sår, deres hår er brent og deres ansikter fulle av fortvilelse. Vår stilltiende godtakelse av forbrytelsene norske gutter og jenter til daglig deltar i krever slike offer hver eneste dag. Men i norske aviser og i den såkalte Afghanistan-debatten reduseres de til ansiktsløse tall.

Carsten Thomassen var fra begynnelsen av mot norsk støtte til krigen og okkupasjonen av Afghanistan. I en nekrolog i Klassekampen gjengir tidligere kollega Astor Larsen ved samme avis Thomassens klarsynte kritikk av det illusoriske sosialdemokratiske Afghanistan-synspunktet; “De tror at afghanerne kommer til å elske Norge bare det blir satt opp en skolebygning eller boret en brønn”. Svimeslått av denne historieløsheten er det fristende å gripe til den mest opplagte paralellen. Ville vi bejublet tysk skolereising under okkupasjonen av vårt eget land for knappe noenogseksti år siden?

Norsk Afghanistan-politikk har et annet minst like grotesk aspekt. Samtidig som våre soldater myrder videre i demokratiets navn blir ofrene for krigens galskap, flyktningene, sendt tilbake til det krigsrammede hjemlandet med tvang. Krigen er oss så fremmed, så uvesentliggjort av de herskende tanker at det faktum at verdens rikeste land med bombefly og soldater utarmer verdens fattigste, samtidig som vi nekter å ta det minste ansvar for den lidelsen vi er med på å skape, kan avfeies som et billig retorisk poeng. Men denne retorikken er virkelighet for afghaneren som arresteres midt på natta, påføres håndjern og føres til asylfengselet Trandum, der han i ensomhet får tilbringe sine siste fortvilte dager i den sosialdemokratiske velferdsstaten Norge. For han er det slett ikke billig å rope opp om urettferdigheten.

Grunnlaget for dette overgrepet ligger ikke i SVs svik i regjeringa, det ligger ikke i den kyniske byråkraten Terje Sjeggestads tolkning av Utlendingsnemdas forskrifter og heller ikke i Bjarne Håkon Hanssens politiske ansvarsfraskrivelse. Problemet er at denne politikken har et bredt politisk flertall på stortinget i ryggen. Problemet er det øredøvende fraværet av protest hos folkeopinionen. Også spørsmålet om de afghanske flyktningene er aktualisert ved Carsten Thomassens tragiske dødsfall. Attentatet som tok livet av Thomassen skjedde i hovedstaden Kabul, et av områdene som regnes som trygge. Trygge nok til å sende hjem flyktninger altså, men allikevel så utrygt at Utentriksdepartementet fraråder norske statsborgere å reise dit. Så utrygt at norske journalister blir drept på jobb.

Vi er vant til å betrakte det norske som noe trygt, menneskelig og solidarisk. Vi kan kjøpe oss fri ved å gi en skjerv til de årlige tv-aksjonene fordi vi setter vår lit til myten om norsk utenrikspolitikk som en alltid tilstedeværende velgjører. Vi biter på når vi ser Stoltenberg i hyggelig passiar med Kofi Annan på Skavlan fortelle om hvordan vi hver dag sprer demokrati, velferd og almen lykke. Vi kjøper statskanalens prosjisering av det sosialdemokratiske Norge - annerledeslandet. Pøh! Spør du meg er vi snarere på vei til å bli ingenmannslandet. En liten, tykkfallen, sjølrettferdig, Hollywoodnasjon som klamrer seg til sin rikdom og stenger resten av verden med deres ubeleilige problemer ute. Et rosenrødt tøyseland der sjøl venstresida lar seg nedsløve av politikernes virkelighetsfjerne dårskap.

Krigens galskap har korrumpert den norske Afghanistan-debatten. Uendelig tragiske menneskeskjebner kamufleres under tall og grafer. Det er til å bli humanist av. I dagens offentlige Afghanistan-debatt har det blitt meningsløst å delta på politikernes premisser. Diskusjonene om antall soldater og grader av trygghet er bare egna til å omgå det virkelige spørsmålet. Hva gjør “fredsnasjonen” Norge egentlig i Afghanistan?

For http://www.frontlinjer.no

2 kommentarer:

Anonym sa...

bra, brage

Ingrid sa...

En liten, tykkfallen, sjølrettferdig Hollywoodnasjon - til å bli humanist av. Ho ho.

Jeg vil bli liten, tykkfallen og sjølrettferdig, for jeg har hørt det er jævla enkelt.

Tumleplassen kjører på Blogger, sur kaffe og revolusjonært pågangsmot. Giving blogging a bad name since 2005.