kan skje den beste:

JEG HAR BLITT REDAKTØR!

Så har jeg altså blitt redaktør. Tjo! Bladet heter Frontlinjer og har du fulgt remotely med på Tumleplassen i det siste bør du ha fått med deg et og annet diskret reklameinnslag. Frontlinjer har som utgangspunkt at vi vil være et samlingspunkt for antiimperialister i Norge. Samtidig vil vi skape debatt og ta et oppgjør med den konsensuspregede husroen som preger solidaritetsrørsla og den øvrige venstresida. Ingen vedtatt sannhet skal få stå uimotsagt. Ingen aktører kan føle seg trygge på at de ikke vil bli kritisert. Men vi ønsker også alle velkomne til å svare på kritikk, rette kritikk mot oss sjøl eller starte viktige debatter på eget initiativ. Frontlinjer skal ikke være nok et direktiv fra ytterste venstre om hva som for øyeblikket er de riktige tinga å mene. Vi skal være et forum for meningsbrytning, skarp debatt og teoriutvikling.

Frontlinjer har dessuten ambisjoner om mer enn bare å lage blad. Vi jobber for tida med en nettavis som vil bli mer nyhetsorientert og hyppigere oppdatert enn de eksisterende sidene. I tillegg arbeider vi med ymse utenlandsprosjekter og håper å kunne tilby aktivister turer til både Libanon og Baskerland i løpet av sommeren og høsten. Foreløpig er det bare økonomien som setter begrensinger for hva vi kan få til. Idèene er mange.

Jeg forventer altså at alle venner og bekjente sporenstreks tegner abonnement! Vi trenger abonnenter for å sikre en stabil økonomi (Frontlinjer vil ikke ha smuler fra de rikes bord og mottar ingen statsstøtte må vite). Det koster hundreogfemti spenn i året og sikrer deg minimum fem utgaver, kanskje fler. Noen utfordirnger i farta, også? Ok! Farsan, du har jo sagt så mye pent om oss. Zagen, du har et akkurat passe autistisk forhold til ytterste venstre til å få utbytte av bladet. Christian, nå som du er utmeldt og partiløs trenger du et nytt politisk alibi! Lysbakken, du må jo holde deg oppdatert på alle de urimelige anklagene mot partiet ditt. VamPus? Tør du?

george habash er død:

AL-HAKIM

Den palestinske politikeren og frihetskjempen George Habash er død. Habash var generalsekretær i PFLP sida stiftelsen i 1967 fram til 2000 da han gikk av på grunn av sviktende helse.

George Habash blei født i 1926 i Lydda, Palestina. Hans familie blei fordrevet som flyktninger etter opprettelsen av Israel i 1948. Hjembyen hans Lydda er i dag israelsk Lod. Etter å ha studert medisin ved American University of Beirut i Libanon arbeidet han som lege i palestinske flyktingeleire i Amman, og engasjerte seg i den panarabiske Bevegelsen av arabiske nasjonalister. Etter de arabiske statenes nederlag i Seksdagerskrigen i 1967 sørget Habash for at den palestinske fløyen innafor Bevegelsen av arabiske nasjonalister tok en marxist-leninistisk retning, med hjelp fra en annen palestinsk lege, Wadi Haddad. Dette førte til at de to grunnla PFLP i 1967.

PFLP er mest kjent for sin kampanje av flykapringer og andre spektakulære militante aksjoner gjennom søttitallet. Disse aksjonene skulle i følge Habash og Haddad tvinge verdenspressas oppmerksomhet mot det palestinske problem. Om man ikke alltid har vært enig med PFLP i deres valg av metoder har de utvilsomt gjort det vanskeligere å ignorere palestinernes desperate frihetskamp.

Habash og PFLP var lenge en viktig opposisjon mot Yassir Arafat i PLO og kritiserte mye av Arafats forhandlinger med Israel. Habash var også motstander av tostatsløsninga og av den i dag for lengst havarerte Oslo-avtalen. Habash satt aldri sin fot i de palestinske selvstyreområdene. Allikevel har palestinernes president Mahmoud Abbas erklært tre dagers landesorg og beordra flagging på halv stang i de palestinske selvstyreområdene.

- Denne historiske leders død er et stort tap for den palestinske sak og for det palestinske folk, som han kjempet for i 60 år, heter det i en erklæring fra Abbas.

lang natt:

DU VEIT DU ER NERD NÅR...

...du skriver rosende epost til partilederen 02:03

...du forsøker å forklare din femtiårgamle amerikanske maoistkompis hvorfor den norske BRIX-indexen er den eneste som er registrert med oppgang på CNN Money 02:26.

...du blir med i Facebook-gruppa Snygga kommunister 03:05.

...du bestiller film fra tysk Amazon 03:43.

rødt og grønt blir stadig brunt:

NÅR STATEN ER OVERGRIPER

Ashok Jegatiswaran var bare tretten år da han ble henta av politiet i sitt hjem på Lørenskog i Akershus en maimorgen i fjor. Uten forvarsel ble unggutten vekket av politibetjenter klokka seks om morgenen, brutalt revet vekk fra sine fosterforeldre og satt på første fly til opprinnelseslandet Sri Lanka. Ashok fikk aldri tatt farvel med kameratene på Lørenskog, kompisene han har spilt fotball med eller medelevene på Fjellhamar Skole. Til tross for at han ikke har noen mor eller far til å ta vare på seg, til tross for et stort nettverk av voksne og jevnaldrende kamerater på Lørenskog og til tross for at han i løpet av bare fire år i Norge har lært seg språket flytende - ut skulle han og det med en gang! For det er ikke plass til Ashok i det rødgrønne Norge. Han hører hjemme i det borgerkrigsrammede og utfattige Colombo. Utlendingsnemda ga klart uttrykk for sin prinsippielle holdning i saka. Ashok skulle brukes til å statuere et eksempel som skal skremme andre barn fra fattige eller krigsrammede land å søke opphold i Norge.

I motsetning til de aller fleste som blir offer for den norske utkastelsesiveren har Ashok et stort nettverk av opprørte støttespillere rundt seg. Det opplagt urettferdige og kyniske overgrepet mot en forsvarsløs gutt har satt sinnene i kok på Lørenskog. Ashoks gamle skole, lokalbefolkninga og kommunestyret på Lørenskog står rakrygget bak guttens desperate kamp for beskyttelse i Norge. Ordfører på Lørenskog Åge Tovan skrev i fjor brev til sin partifelle Arbeids- og Inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen. De rødgrønnes absolutte katastrofe blant ministerne. Ikke overraskende svarte Hanssen at han hverken kan eller vil påvirke utvisningsvedtaket mot Ashok. For med den kalkulerte konstruksjonen av Utlendingsnemda kan politikerne slipper politikerne å stå til ansvar for norsk asylpolitikk. Bjarne Håkon Hanssen henviser til Utlendingsnemda og deres myndighet som domstolsliknende organ. Direktør for Utlendingsnemda Terje Sjeggestad henviser til de gjeldende forskrifter med et jeg-gjør-bare-jobben-min-skuldertrekk. Men er det sånn at norsk asylpolitikk er uten politisk styring? Naturligvis ikke. Problemet er at denne politikken har et bredt politisk flertall på Stortinget bak seg.

Ordfører Tovan er imidlertid en standhaftig sosialdemokrat og han har massiv støtte i kommunen når han nå tar en av sine innbyggeres menneskerettigheter på alvor. Et samla formannskap i Lørenskog kommune har tatt initiativ til å klage saken inn for retten. Med Lørenskog Kommune i ryggen saksøker Ashok den norske stat. Guttens framtid avgjøres i Oslo Tinghus i løpet av i morgen. Tjue elever fra Fjellhamar Skole har fått skolefri for å følge saken fra salen. Grunnlaget for stevninga er at utvisninga er det soleklare bruddet på FNs barnekonvensjon som fastslår at barnets beste alltid skal tas hensyn til. Men på den annen side har vi sett stadig flere eksempler på at utlendingsmyndighetene setter internasjonale avtaler og FN til side i asylpolitikken.

Skriv under på støtteoppropet Hent Ashok hjem!

For http://www.frontlinjer.no

ved veis ende:

NEKROLOG VED ANNERLEDESLANDETS DØD

Krigen i Afghanistan har krevd nok et norsk offer. Denne gangen var det ikke en soldat i den norske delen av okkupasjonshæren, men Dagbladets velrenomerte utenriksmedarbeider Carsten Thomassen. Det er påfallende hvor mye virkeligere krigen blir når den krever norske liv. Krig er lidelse og galskap, men dagspressa klarer allikevel å redusere den norske deltakelsen i krigen til et kjedelig utenrikspolitisk problem. Et problem som ikke angår oss vanlige dødelige.

Først når en av våre landsmenn mister livet i krigens groteske dynamikk dukker de menneskelige aspektene opp. Den kjedelige utenrikspolitikken får hud, hår og et ansikt vi kan relatere til. For ofrene for den norske unnlatenheten fortoner det seg annerledes. Deres hud er fulle av sår, deres hår er brent og deres ansikter fulle av fortvilelse. Vår stilltiende godtakelse av forbrytelsene norske gutter og jenter til daglig deltar i krever slike offer hver eneste dag. Men i norske aviser og i den såkalte Afghanistan-debatten reduseres de til ansiktsløse tall.

Carsten Thomassen var fra begynnelsen av mot norsk støtte til krigen og okkupasjonen av Afghanistan. I en nekrolog i Klassekampen gjengir tidligere kollega Astor Larsen ved samme avis Thomassens klarsynte kritikk av det illusoriske sosialdemokratiske Afghanistan-synspunktet; “De tror at afghanerne kommer til å elske Norge bare det blir satt opp en skolebygning eller boret en brønn”. Svimeslått av denne historieløsheten er det fristende å gripe til den mest opplagte paralellen. Ville vi bejublet tysk skolereising under okkupasjonen av vårt eget land for knappe noenogseksti år siden?

Norsk Afghanistan-politikk har et annet minst like grotesk aspekt. Samtidig som våre soldater myrder videre i demokratiets navn blir ofrene for krigens galskap, flyktningene, sendt tilbake til det krigsrammede hjemlandet med tvang. Krigen er oss så fremmed, så uvesentliggjort av de herskende tanker at det faktum at verdens rikeste land med bombefly og soldater utarmer verdens fattigste, samtidig som vi nekter å ta det minste ansvar for den lidelsen vi er med på å skape, kan avfeies som et billig retorisk poeng. Men denne retorikken er virkelighet for afghaneren som arresteres midt på natta, påføres håndjern og føres til asylfengselet Trandum, der han i ensomhet får tilbringe sine siste fortvilte dager i den sosialdemokratiske velferdsstaten Norge. For han er det slett ikke billig å rope opp om urettferdigheten.

Grunnlaget for dette overgrepet ligger ikke i SVs svik i regjeringa, det ligger ikke i den kyniske byråkraten Terje Sjeggestads tolkning av Utlendingsnemdas forskrifter og heller ikke i Bjarne Håkon Hanssens politiske ansvarsfraskrivelse. Problemet er at denne politikken har et bredt politisk flertall på stortinget i ryggen. Problemet er det øredøvende fraværet av protest hos folkeopinionen. Også spørsmålet om de afghanske flyktningene er aktualisert ved Carsten Thomassens tragiske dødsfall. Attentatet som tok livet av Thomassen skjedde i hovedstaden Kabul, et av områdene som regnes som trygge. Trygge nok til å sende hjem flyktninger altså, men allikevel så utrygt at Utentriksdepartementet fraråder norske statsborgere å reise dit. Så utrygt at norske journalister blir drept på jobb.

Vi er vant til å betrakte det norske som noe trygt, menneskelig og solidarisk. Vi kan kjøpe oss fri ved å gi en skjerv til de årlige tv-aksjonene fordi vi setter vår lit til myten om norsk utenrikspolitikk som en alltid tilstedeværende velgjører. Vi biter på når vi ser Stoltenberg i hyggelig passiar med Kofi Annan på Skavlan fortelle om hvordan vi hver dag sprer demokrati, velferd og almen lykke. Vi kjøper statskanalens prosjisering av det sosialdemokratiske Norge - annerledeslandet. Pøh! Spør du meg er vi snarere på vei til å bli ingenmannslandet. En liten, tykkfallen, sjølrettferdig, Hollywoodnasjon som klamrer seg til sin rikdom og stenger resten av verden med deres ubeleilige problemer ute. Et rosenrødt tøyseland der sjøl venstresida lar seg nedsløve av politikernes virkelighetsfjerne dårskap.

Krigens galskap har korrumpert den norske Afghanistan-debatten. Uendelig tragiske menneskeskjebner kamufleres under tall og grafer. Det er til å bli humanist av. I dagens offentlige Afghanistan-debatt har det blitt meningsløst å delta på politikernes premisser. Diskusjonene om antall soldater og grader av trygghet er bare egna til å omgå det virkelige spørsmålet. Hva gjør “fredsnasjonen” Norge egentlig i Afghanistan?

For http://www.frontlinjer.no